Magasinet: Engler og demoner

Mange mente at oljeselskapet Shell, som det største og mektigste i landet, burde har brukt sine kontakter og sin pondus til å stoppe henrettelsen av Ogoni-folkets talsmann. Jeg var én av dem. Det var ikke uproblematisk – for jeg var ansatt i Norske Shell på den tiden, som informasjonsmedarbeider.

Jeg var 26 år og gikk på jobben jeg likte så godt – med de flotte kollegene, den gode lønnen og de lysende fremtidsutsiktene – med en flau smak i munnen. For Shell avfeide all kritikk. Omkvedet var: De drev forretningsvirksomhet. Ikke politikk. Det var et svar jeg hadde vanskelig for å svelge.

I kjølvannet av Saro Wiwas henrettelse, ble jeg også klar over hvilken svinesti Shell drev i Nigerdeltaet. At selskapet med det gode helse-, miljø- og sikkerhetsrullebladet i Norge gjemte seg bak Nigerias mangelfulle lovverk og kontrollmekanismer, og forgiftet mennesker og miljø til profittens fremme. Det var forvirrende og frustrerende. Jeg visste ikke hva jeg skulle tro eller gjøre.

Min lille revolt ble å nekte å sette byline på artiklene jeg måtte skrive om moderselskapets ansvarsfraskrivelse til internavisen, samt å stadig diskutere og utfordre mine kolleger. Jeg husker godt at sjefen ba om min hjertens mening – før han skulle til London på et møte om situasjonen i Nigeria. Den fikk han.

Jeg forteller dette fordi jeg mener det er viktig å ikke demonisere alle som arbeider for de multinasjonale selskapene vi mener bedriver hensynsløs profittjakt. Vi kan heller få dem med på laget. For selv om Shells ledelse i 1995 vendte det døve øret til, gjorde ikke alle vi som arbeidet for dem det.

Våre stemmer var kanskje dråper i havet den gang. Men dersom organisasjoner som Amnesty International arbeider aktivt for å vise «innsiderne» at de har makt – og veileder dem i hvordan de kan bruke den – kan dråpene bli til en stor å. Og bidra til endring. For historien har nemlig vist oss noe viktig: De mest vellykkede revolusjonene kommer innenfra.