AmnestyMagasinet 1, 2008: Konflikten i Kaukasus: Medier gis munnkurv

© KR Buick/AI Norge

Det er halvannet år siden Anna Politovskaja ble drept i oppgangen der hun bodde i Moskva. I en årrekke hadde hun avdekket tortur og forsvinninger i Tsjetsjenia for den russiske avisen Novaja Gazeta. I dag er det kun noen ganske få journalister i Russland som tør å arbeide på samme måte som sin avdøde kollega.

For regimekritiske journalister og redaktører utsetter seg selv for stor fare. Senest i januar 2008 ble to journalister fra radiostasjonen Ekho Moskvy bortført mens de ­dekket en demonstrasjon i Nazran, hovedstaden i Ingutsjenia.

Journalister trenger statlig spesialtillatelse for å oppholde seg i de nord-kaukiske republikkene i Russland. Reportere får kun adgang dersom de reiser på turer arrangert av russiske myndigheter, som legger strenge restriksjoner på hvilken informasjon russiske og vestlige medier får tilgang til.

Noen få journalister sniker seg over grensen på uoffisiell reportasjetur for å dekke baksiden av myndighetenes plettfrie fasade, men dette krever ikke bare modige journalister.

- Befolkningen tør nesten ikke snakke med journalister lenger. Det har spredt seg en frykt de siste årene som gjør det vanskelig å rapportere om overgrep, sier Aage Borchgrevink, rådgiver i Den norske Helsingforskomité.

Livsfarlig yrke

© KR Buick/AI Norge

- De kritiske journalistene er blitt redde. Stadig færre redaktører tør å trykke kritiske artikler. De opposisjonelle bytter yrke eller tar kommersielle journalistoppdrag for pengenes skyld.

Natalia Novozhilova

Det er ikke bare i Kaukasus at ytringsfriheten er sterkt begrenset. Myndighetene slår hardt ned på all kritikk av Putin og hans medarbeidere, regimets maktmisbruk og byråkratiets virksomhet. Litt over 200 russiske journalister er blitt drept siden 1992. Samtlige døde under mystiske omstendigheter og gjerningsmennene er aldri blitt tatt. Felles for journalistene var at alle arbeidet med saker som kunne oppfattes som kritikk av myndighetene.

I 2007 opplevde 75 journalister å bli fysisk overfalt. Ifølge rapporten «Attacks on the Press in 2007» utgitt organisasjonen Committee to Protect Journalists, er Russland blant verdens farligste land å være journalist i.

I løpet av 2007 har Russland også tatt i bruk kneblingsmetoder fra sovjettiden, og flere journalister er blitt tvangsinnlagt på psykiatriske institusjoner.

Da den prisbelønnede russiske journalisten Natalia Novozhilova åpnet «Døde penner»-utstillingen i Oslo nylig, fortalte hun om en kollega som ble diagnostisert sinnssyk og tvangsinnlagt etter å ha jobbet med en sak som avdekket korrupsjon.

- Han kom ut som en robot. Jeg husker at han sa: Det tyter medisin ut av ørene på meg.

Bruker rettsapparatet

En relativt ny metode for å kneble journalister i Russland er utstrakt bruk av lovverket. Russisk terrorlovgivning legitimerer arrestasjon av opposisjonelle. Journalister blir straffet eller deportert fordi de truer landets nasjonale interesser.

- Under Sovjettiden ble journalister ganske enkelt anklaget for å undergrave staten, og kastet i fengsel. Nå bruker russiske myndigheter rettsapparatet på stadig mer oppfinnsomme måter. Det dukker opp nye lover, og disse brukes aktivt i jakten på de opposisjonelle. Hvis myndighetene er ute etter noen, kan de nesten alltid finne en eller annen straffebestemmelse som vedkommende har brutt, sier Gerald Kador Folkvord, politisk rådgiver i Amnesty International Norge.

En undersøkelse fra «Stiftelsen for beskyttelse av Glasnost» viser at det ble ført 46 rettssaker mot russiske journalister i 2007, 15 presseinstitusjoner ble nedlagt og det ble gitt 220 bøter på til sammen 6,4 millioner euro.

- Russland skaper utad et inntrykk av å være en fungerende rettsstat. I virkeligheten undergraver myndighetene systematisk rettsstatens viktigste forutsetning, ytringsfriheten, sier Folkvord.

Redaksjonell kontroll

Da Sovjetunionen ble oppløst i 1991 opplevde den uavhengige pressen en blomstring.

- Maktinstansene var slakke og det rådet nesten anarkistiske tilstander. Staten ga etableringsstøtte til uavhengige medier og man kunne se regimekritiske programmer på TV. Men mediene forspilte sin sjanse. De klarte ikke å etablere et sterkt nok fundament for en demokratisk presseutvikling, mener NUPI-forsker Julie Wilhelmsen.

I dag har statskontrollerte TV-kanaler blitt det viktigste nyhetsmediet i Russland. Mange av de uavhengige avisene fra 1990-tallet er forsvunnet. De fleste innflytelsesrike mediene er kjøpt opp av selskaper med tette bånd til Kreml, blant annet den statseide energigiganten Gazprom.

Staten kontrollerer også i stor grad internett og internettbrukere. For å kunne levere nettjenester må man ha statlige lisenser. Firmaene som leverer tjenestene er nødt til å utlevere informasjon om brukerne for å motta lisensene. Myndighetene har lovbestemt adgang på ­bruker­informasjon og i mars 2007 utnevnte Putin et eget statlig kontroll­organ som skal gå brukerne etter i sømmene.

Selvsensur

Mange mener likevel at den største faren for ytringsfriheten er selvsensuren som oppstår blant mediene.

Den russiske journalisten Natalia Novozhilova er lite optimistisk:

- De kritiske journalistene er blitt redde. Stadig færre redaktører tør å trykke kritiske artikler. De opposisjonelle bytter yrke eller tar kommersielle journalistoppdrag for pengenes skyld, sier Novozhilova som selv har arbeidet i Novaja Gazeta, hvor Politkovskaja var ansatt.

Kneblingen av journalistene får direkte konsekvenser for situasjonen i de russiske republikkene nord i Kaukasus.

- Konflikten blir dessverre bare verre. Uten medias søkelys kan terroren herje fritt. Gjennom å styre media har russiske myndigheter klart å legge lokk på konflikten i Kaukasus. Slik er krigen blitt glemt både av vesten og russerne selv, fortsetter Borchgrevink.

Ingunn Haraldsen er frilansjournalist.

Nyheter i bokform

Norske medier har lenge vært tause om konfliktene i Tsjetsjenia og Nord-kaukasus. Dette er imidlertid ikke ­tilfelle for den norske bokhøsten 2007. Amnestymagasinet presenterer fire av høstens utgivelser:

Den usynlige krigen. Reiser i Tsjetsjenia, Ingusjetia og Dagestan.

Aage Borchgrevink.

Cappelen 2007

Dette er fortellinger fra den skremmende krigshverdagen i Kaukasus. Hovedtittelen refererer til Tsjetsjenias blodige konflikt som forfatteren mener vestlige statsledere har glemt. Forfatteren undersøker hva slags konflikt som preger Kaukasus og hvordan menneskene som lever under umenneskelige omstendigheter, likevel klarer å bevare frihet og verdighet. Boken er en blanding av en reiseskildring, reportasje, historiske tilbakeblikk og politisk analyse. Kontaktene i menneskerettighetsmiljøet har gitt Borchgrevink adgang til steder der vanlige journalister trolig hadde strevd med å slippe til.

Borchgrevink er rådgiver i menneskerettighets-organisasjonen Den Norske Helsingforskomité.

Mitt russiske testament.

Anna Politkovskaja.

Cappelen 2007

Boken er forfatterens dagboknotater fra desember 2003 til august 2005. Her forteller Politkovskaja om de fryktelige forholdene den russiske befolkningen lever under, og om kynismen og korrupsjonen som råder under president Putin. Boken ble akkurat ferdig før hun ble myrdet i oktober 2006.

Boken avdekker høyst kritikkverdige forhold i Russland: mennesker som forsvinner, grufulle hendelser i Tsjetsjenia, hvordan bortføringer og grov vold knapt etterforskes, enkeltmenneskers lidelseshistorier og hva mangel på demokrati fører til. Hun gransker den menneskefiendtlige russiske hæren, det politisk styrte rettsvesenet, Russlands korrupte byråkrati, valgfusk, sensurerte medier og voldelige bander med ubegrensede fullmakter. Også det russiske folk får sitt pass påskrevet, hun bebreider dem for å skygge unna all opposisjon.

De krenkede.

Historier fra Tsjetsjenia.

Åsne Seierstad.

Cappelen 2007

Boken forteller om mennesker som lever under krig og vold i Tsjetsjenia. Seierstad skildrer ­hvilken vilkårlig justis som vokser frem når et samfunn går i oppløsning på grunn av krig. Hva skjer med krigens ofre, og hvordan er innbyggerne og ikke minst kvinner og barn blitt formet av krigen?

Seierstad skildrer et Tsjetsjenia hun har besøkt på tre måter: Første gang som krigsreporter i 1995. Så en reise i 2006 hvor hun kommer seg illegalt inn i landet. Til sist kommer hun som en del av en offisiell pressedelegasjon. Her skildrer hun hvordan det brutale Kadyrov-styret har etablert seg. Hun får et intervju med Tsjetsjenias president. Seierstad får dermed vist oss hvordan to ulike verdener eksisterer side om side i Tsjetsjenia: folkets og maktens.

Kuntas skygge. Fortellinger fra Tsjetsjenia.

Musa Mutaev.

Communicatio forlag 2007

Den tsjetsjenske forfatteren Musa Mutaev bor i Trondheim. Han levde sine første år i Frunze i Kirgistan, dit familien ble deportert under Stalin-tiden. I 1957 vendte familien tilbake til Argon i Tsjetsjenia, der han vokste opp. Han jobbet som lærer og forfatter i Tsjetsjenia, og ble selv et torturoffer under krigen. Mutaev kom til Trondheim som fribyforfatter i 2004.

Boken inneholder noveller fra Tsjetsjenia. Mutaev skaper redsselskildringer av romanpersoner som opplever overgrep og meningsløs tortur. Her finner vi også noveller om tsjetsjenske tradisjoner, myter og måter å leve på. Og om tvangskollektiviseringen under de tidlige Stalin-årene, da hele det tsjetsjenske folk ble forvist til Sentral-Asia. Mutaev er leder for tsjetsjenske PEN i eksil.