De skrinne, dype ideene

Av Bernt Hagtvet

Dette er den beste å markere jubileet på: gjennom kritisk selvrefleksjon. Ingen er tjent med selskap for gjensidig beundring, i særdeleshet ikke på et så livsviktig felt som menneskerettigheter.

Enormt med kunnskap, begrenset handlingsrom?

For bare den overfladiske vil nekte å se at jubileet fremviser flere paradokser. For eksempel dette: Aldri har vi visst mer om menneskerettighetsovergrep verden over. Aldri har rapportene vært flere og bedre. Men det er som om det er kommet inn rundganger i det systemet. Det skjer en slags rituell utveksling av informasjon, så mobiliseres det, og så kommer det protester - og så stille.

Til neste krise.

Vi har aldri visst mer, men er det egentlig skjedd en bedring for menneskerettighetssituasjonen globalt?

Spørsmålet bør reises. Den som leser Amnestys årsrapporter nøye blir tvunget til en viss pessimisme. Tortur synes å være rutine i flertallet av verdens stater, vilkårlig fengsling ytterst vanlig. Står internasjonale menneskerettighetsaktivister overfor en ny utfordring når det gjelder de metoder som anvendes? Har gorillaregimene utviklet anti-strategier mot innsyn og press? Er det skjedd en rutine i rutinisering og en ritualisering av protest og motaksjon? Er diktaturene som kroppens reaksjoner mot langvarig bruk av antibiotika - det skjer en nøytralisering?

Den farlige pseudo-enigheten

Et annet paradoks er at desto større verbal enighet om menneskerettighetene, desto større fare for uthuling av verdikjernen.

Det er i dag meget vanskelig å åpent fremstå mot menneskerettigheter. De som dypest sett ikke vil ha dem, bruker mye energi på semantiske øvelser for å markere avstand uten å gå i direkte konfrontasjon -som debatten om «asiatiske verdier». Faren er åpenbart til stedet for verbal omfavnelse og ikke-rettighetsaksepterende politisk praksis. Her ser vi ofte subtile, og mindre subtile, mekanismer som det internasjonale miljøet stadig må være årvåkne overfor. Kina nå er et eksempel, Indonesia og Singapore beslektet.

Det er menneskerettighetene som er demokratiet: Enighet kan føre til vanedannelse og til slapp intellektuell og moralsk beredskap. En sentral oppgave for neste tiår er kunnskapsøkning om hva menneskerettigheter er, deres begrunnelse, det internasjonale rettssystem under FN og de sosiale, politiske og økonomiske forutsetninger for deres virkeliggjøring. Ikke minst blir det en sentral oppgave å gjøre undervisning om menneskerettigheter i skolene verden over til et satsningsfelt.

Menneskerettigheter er paradoksalt både skrinne og dype: de forutsetter intet dypsindig filosofisk begrunnelsesystem. Slik sett er de «vanlige», «prosaiske». Menneskerettighetenes kjerne er like rettigheter og ikke-diskriminering av enkeltmennesket. Mange religiøse og filosofiske system kan understøtte dem. Dette er ideen om overlappende samstemmighet (Ulike premisser i en tankegang fører til samme konklusjon: respekt for enkelt menneske). Men i historisk perspektiv er en slik ide på tvers av sivilisasjoner og religioner en kopernikansk revolusjon i synet på mennesket.

Informasjonsnettverk som mobiliseringsredskap

Kaster vi blikket tilbake til 40 års-jubileet i 1988, blir vi med 50-års markeringen slått av en rekke forskjeller.

Først og fremst er informasjonsstrømmene i ferd med å demokratiseres. Det betyr at aktivister får et internasjonalt nettverk som er sterkere enn før og vanskeligere for diktatorer å kontrollere. Internett, fax, fjernsyn og små radioer er nøkkelordene her. Opprørsindianerne i Sør-Mexico kommuniserte med en hel verden via Internett. DDR viste seg ute av stand til å kontrollere informasjonstrømmene da krisen kom i 1989. Ja, landets sårbarhet overfor frie medier var antakelig en av de fremste årsakene til at systemet konstant var i underskudd på legitimitet. Boris Jeltsin kan sies å ha reddet russiske folk fra kuppmakerne gjennom å mobilisere grasrota via små radioer foran det hvite hus i 1992. Kanskje er radioer til alle de viktigste menneskerettighets-tilskudd noen gang? Bør Amnesty støtte radiofabrikker som ledd i sin strategi for å skape et nettverk av informasjon for menneskerettighetene?

På samme måte: Har menneskerettighetsaktivistene som miljø betraktet en gjennomtenkt strategi overfor de internasjonale nyhetskanalene som etter hvert blir uhyre viktige for å styre oppmerksomhet og mobilisering av skamfølelse, som for eksempel CNN?

Demokratisering ingen hvilepute

Aller viktigst til sammenligning fra 1988 er naturligvis den verdensomspennende demokratiseringen.

Menneskerettigheter og demokrati er intimt forbundet med hverandre: Demokratiet gir de beste institusjonelle garantier for menneskerettighetsrespekt - maktdeling, selvstendig rettssystem, organisasjons- og ytringsfrihet, kritisk deltakelse fra vanlige folk. At demokratiet i dag fremstår nesten uten konkurrenter som det mest rettmessige prinsipp til begrunnelse av statsmakt, er en enestående seier for menneskerettighetene. Demokrati uten menneskerettigheter er åpenbart utenkelig; menneskerettighetene er selve demokratiets raison d’etre. Man kan si at demokratiets hensikt er nettopp å beskytte menneskerettighetene.

Kommunismen, den andre sentrale totalitære utfordringen mot det liberale demokrati i dette århundret, er borte (fascismen og nazismen var den første). Demokratiet står igjen som seierherren. På sett og vis er vi tilbake til situasjonen etter den 1.verdenskrig, da president Woodrow Wilson erklærte krigens mål «to make the world safe for democracy». Deretter fulgte en mellomkrigstid hvor demokratiet ble utfordret fra to kanter, venstre og høyre. Felles for begge disse anti-demokratiske massemobiliserende diktaturer var ønsket om å overkomme det liberale demokrati og selve forestillingen om individets ukrenkelighet.

Den 2.verdenskrig ble utkjempet - for menneskerettighetene. Da bildene fra Bergen-Belsen nådde FN’s konstituerende konferanse I San Francisco sommeren 1945, sto det glassklart: Her hadde menneskeheten nådd et nullpunkt. Her måtte det settes opp ufravikelige standarder som fanget inn denne grusomme erfaring, dette enorme sivilisasjonsfall. Uten nazismens konsentrasjonsleire ville neppe menneskerettighetsidéen fått en slik styrke (opprinnelig var ikke menneskerettigheter med på FN’s dagsorden).

Også tidspunkt for vedtaket om Verdenserklæringen i 1948 var unikt. Noen år senere ville den kalde krigs uforsonlighet ha gjort en slik erklæring umulig, et tiår senere ville den blitt betraktet som utslag av vestlig tankegods (en billig tanke). Erklæringen kom i et plutselig historisk moment av ikke reproduserbart hell.

På sett og vis er det først nå, etter at den ideologiske polariseringen i verden er over, at betingelsene for at menneskerettighetene skal bli en samlende tanke, et minste felles multiplum for sivilisasjonen, er til stede. At et land er demokratisk er imidlertid ingen hvilepute. I demokratiets porer kan det lett oppstå rettighetskrenkelser. Norsk asylpraksis viser hvor lett det er å la menneskerettigheter bli tom retorikk. Menneskerettighetsstøtte kan lett bli et ideologisk slør som hindrer realistisk innsikt i egen praksis. Her må Amnesty bli en aldri hvilende stein i skoen for all selvtilfredshet. Slik sett kan man si at demokrati er nødvendig, men ingen tilstrekkelig betingelse for menneskerettighetsrespekt.

Vårt århundres sivilisasjon bidrag

At ideen om menneskerettigheter nå er nedfelt i juridisk bindende konvensjoner er en gigantisk sivilisasjonsgevinst. Vårt århundre er det hittil mest brutale og nedverdigende i menneskehetens historie. Den svenske historikeren Peter Englund har beregnet at 183 million mennesker - 183 millioner, tenk litt på tallet - er drept i menneskeskapte katastrofer, kriger og massevold i vårt århundre. 183 millioner.

Men vårt århundre har også fått til et ide-system som setter skranker for vilkårlighet og definerer individet som ukrenkelig blott og bart i kraft av å være medlem av menneskeslekten. Og som er støttet opp av et system av sanksjoner og overvåking som stadig utbedres. FN’s menneskerettighetssystem bærer oppe en revolusjonær tanke som retter seg mot kjernen i alle diktaturer. Her ligger dette århundrets største moralske og intellektuelle nyskapning, en motkraft til råskapen. Amnesty har spilt en viktig rolle for å levendegjøre disse idealene.

Den store oppgaven er å se menneskerettighetene enda klarere som en sosial og økonomisk utfordring.

Menneskerettighetene er udelelige, sies det i FN. Det kan ikke skilles mellom sivile og politiske, sosiale og økonomiske menneskerettigheter. Nå som de totalitære diktaturer er fjernet og den umiddelbare atomtrussel er borte for menneskeheten, er verdensfattigdommen det aller viktigste moralske problem for oss alle. Som veileder i tenkning omkring fattigdomsutfordringene tilbyr menneskerettighetsverdiene og -normene et fruktbart rammeverk for ideskaping og politisk handling. La nettopp denne siden - de sosiale, økonomiske og kulturelle rettighetsknipper - være det neste tiårets sprengkile for likeverdighet og rettferdighet.

Publisert i AmnestyNytt 1997/1