Israel: Landsbyene som ikke finnes

Tekst og foto: Kristin Rødland Buick

-Man tilpasser måten å drikke kaffe på til det livet man lever, sier sjeik Abraheem Abu Afash.

Han ønsker velkommen i et tradisjonelt beduinsk telt med ildsted nedfelt i bakken. Med trente bevegelser rister han grønne kaffebønner over glørne.

Abu Afash er lederen for landsbyen Wadi al-Naam, som ligger rundt halvannen mil sør for Beer Sheva, den viktigste byen i Negev-ørkenen, sør i Israel. Landsbyen har 6000 innbyggere, likevel finnes den ikke på noe offisielt israelsk kart. Innbyggerne er israelske borgere, men myndighetene legger ikke til rette for noen offentlige tjenester, verken vann, strøm, kloakk, skole, veier eller helsetjenester.

Wadi al-Naam er en av 45 såkalte «ikke-anerkjente» landsbyer i Negev. Til sammen lever 76.000 beduiner uten tilgang på grunnleggende rettigheter, som israelske myndigheter er forpliktet til å gi alle landets innbyggere.

Beduinene er arabere som har bodd i Negev-ørkenen lenge før opprettelsen av staten Israel i 1948. Israelske myndigheter har hele tiden sett på den arabiske folkegruppen på israelsk jord som en trussel og drevet en systematisk undertrykkelse og kontroll av beduinene.

- Mitt folk er ikke interessert i konflikten mellom Israel og Palestina. Vi lever gjerne side om side med jødene, så lenge vi får rettigheter som israelere og får lov til å bestemme over våre egne liv, sier Abu Afash.

Kaffebønnene har fått den riktige, brune fargen. Lukten av nyristet kaffe brer seg i teltet. Sjeik Abu Afash støter kaffebønnene i en morter. Den tradisjonelle møteplassen i den beduinske kulturen er rundt ildstedet i teltet.

- I boligblokkene ville ikke denne seremonien være mulig. Vi tvinges inn i levemønstre vi ikke ønsker, sier han.

Flyttet i reservat

Israelske myndigheter har aldri lagt skjul på ønsket om å flytte beduinene fra deres tradisjonelle landområder og inn på avgrensede områder i forsøk på å få økt kontroll over denne nomadiske, arabiske befolkningen. Det etter hvert så kjente sitatet til politikeren og krigshelten fra 60 tallet, Moshe Dayan, som ba beduinen « bli en urban person som kommer hjem om ettermiddagen og tar på seg tøfler», markerte starten på kampanjen for å samle og kontrollere beduinene.

På begynnelsen av 80-tallet opprettet israelske myndigheter syv såkalte «anerkjente landsbyer» i et reservatlignende område kalt Siage. Over 80.000 beduiner flyttet inn i området i håp om å få tilgang på rettigheter på lik linje med andre israelere. Men det var trangt om plassen i reservatet, og storfamilier ble stuet inn på få rom i klynger av hus. Infrastrukturen er ikke dimensjonert til antallet mennesker som flyttet inn i reservatet, og flere av landsbyene mangler skikkelig kloakksystemer. Elektrisiteten kommer og går.

Overgangen til det moderne liv ble spesielt vanskelig for beduinene som ikke hadde utdannelse, og det var få jobber i de anerkjente landsbyene som ble bygget som «sovebyer». Arbeidsledigheten var i perioder over 60 prosent blant menn og over 90 prosent blant kvinnene. De syv byene i Siage ble grobunn for sosial uro og kriminalitet. De er fortsatt blant de fattigste byene i Israel i dag.

Stråling, ikke strøm

Sjeik Abraheem Abu Afash anser ikke flytting til Siage som et reelt alternativ, selv om livet i Wadi al-Naam er minst like krevende. Store høyspentledninger går rett over teltene deres til en stor kraftstasjon i nærheten. På den andre siden av landsbyen ligger Ramat Hovav, Israels sentralanlegg for destruksjon av kjemisk avfall.

Undersøkelser viser at befolkningen i området har et unormalt høyt antall spontanaborter, misdannelser, sterilitet, kreft, astma og øyeinfeksjoner. Helsedepartementet har funnet at forekomsten av kreft er 45 prosent høyere her enn andre steder.

- Jeg tror det faktiske tallet er mye høyere enn undersøkelsene viser, for det er så mange som er syke her. I løpet av det siste året har jeg mistet tre naboer på grunn av kreft. Den yngste ble bare 27, den eldste 35 år. Med ironi i stemmen legger han til: - Vi får stråling fra kraftstasjonen, men ingen strøm.

Ikke bare mangel på strøm, men også restriksjoner på vann brukes i større og større grad av israelske myndigheter som et maktmiddel for å holde den arabiske befolkningen nede, både beduinene sør i Israel og palestinerne i de okkuperte områdene. Mange beduinlandsbyer har i utgangspunktet en unik tilgang på vann ettersom store vannrør ledes forbi landsbyene deres til større israelske byer. Et fåtall av beduinene får imidlertid adgang til å koble seg til vannet.

Wadi al-Naam ba myndighetene om å få koble seg til vannet i 1987, men fikk blankt avslag. For noen år siden greide en beduin som tjente i den israelske hæren likevel å få koblet en tynn gummislange, med en diameter på tre cm, til vannrørene 500 meter borte. Gummislangen ligger rett på bakken og er svært utsatt for skader.

Landløse

Beduinene er opprinnelig et nomadefolk som hovedsakelig lever av dyrehold og har forflyttet seg i en liten radius i ørkenen avhengig av årstider og beiteforhold. Deres nomadenatur er brukt mot beduinene som argument for å flytte dem fra jorda, men beduinenes bosted har alltid vært i Negev-ørkenen.

Landområdene var delt opp mellom ulike klaner og bevegelsesmønstrene ble avgjort dem i mellom. Før 1917, under ottomansk styre, var alle muslimer som eide jord pålagt å betale skatt, i motsetning til kristne. Derfor frasa mange av beduinene seg landrettighetene sine.

Da Israel ble opprettet i 1948 var beduinene i klart flertall i Negev. Krigen i ‘48 førte imidlertid til at 90 prosent av beduinene flyktet eller ble jaget vekk. De om lag 11 000 som var igjen ble drevet inn i et triangel rundt byen Beer Sheva av Israels militære myndigheter.

Beduinene ble fortalt at de skulle få komme tilbake til jordområdene sine etter en periode, men da de flyttet tilbake, var jorda tatt tilbake av staten. Myndighetene refererte til en gammel lov som sa at dersom man ikke hadde papirer på at man eide jorda kunne man ikke forlate den for så å komme tilbake. I 1952 kom plan- og byggingsloven som krever tillatelse til alt som skal bygges. Konsekvensene av dette i dag er at ingen får innvilget tillatelse til å bygge hus, sette opp telt eller å dyrke jorda som de alltid har bodd på, men ikke har papirer på at de eier.

Den såkalte Grønne Patrulje er en israelsk paramilitær politistyrke for «miljø-saker» som skal påse en miljøvennlig forvaltning av ørkenen. Paradoksalt nok består mye av patruljens arbeid å påse at beduinene ikke bryter dyrkeforbudet i ørkenen. Beduiner som dyrker jordlapper til eget forbruk eller beite for sauene, kan få jordene rasert av bulldosere. Ifølge flere kilder sprayer også den Grønne Patrulje jordene med gift.

De fleste i Wadi al-Naam har rivingsordre på hus og telt. I tillegg til mangelen på infrastruktur, helsetjenester og utdanning, er husrivingen landsbyens største problem.

- For ni måneder siden ble 28 hjem jevnet med jorda samme dag, forteller Abu Ashaf.

Bulldosere kom og rev alt og tok med seg mat og alt materiale som kunne brukes for å bygge opp teltene igjen.

Abraheem Abu Afash’ telt har også rivingsordre. Vinden river i teltduken. Det er varmt og ørkenlandskapet virker lite gjestmildt uten tak over hodet.

- Når uværet setter inn er vi helt isolert her, folk kan dø uten at helsepersonell kan komme inn. Vi kan heller ikke få sendt folk til sykehus, forteller Abraheem Abu Afash.

Wadi al-Naams leder skjenker nytrukket arabisk kaffe med kardemomme i små kopper til sine besøkende.

- Man vet aldri hva fremtiden vil bringe, men jeg håper at vi kan få bevare vårt tradisjonelle levesett.

Publisert i AmnestyMagasinet 2008/2