Kinas aktivister: Med video, msn og skype som våpen

Tekst og foto: Ina Tin

Ai Xiaoming er en eldre kinesisk kvinne med stramt oppsatt hår. Øynene hennes stråler mens hun holder opp en dvd og sier at på denne skiven har hun og studentene hennes dokumentert overgrepssaker som kinesiske myndigheter vil holde skjult.

Derfor har politiet oppsøkt hennes videostudio på universitetet der hun lærer opp unge studenter til å dokumentere brudd på menneskerettighetene med videokamera.

Kort tid før jeg treffer henne i Hongkong hadde de knust et kamera og tatt universitetes webserver i forvaring.

Ai er professor i kinesisk språk og sammenlignende litteratur på Sun Yat-sen universitetet i Guangdong. En velansett akademiker og kjent forfatter i Kina, den første kvinnen som tok en doktorgrad etter kulturrevolusjonen. Forkjemper for kvinners rettigheter. Ai har gjennom årene forsøkt å ta opp politisk sensitive spørsmål uten å komme i myndighetenes søkelys. En hårfin balansegang.

Video-dokumentarer

- Akademikere kan gjøre menneskerettighetsarbeid fordi universitetet gir dem en viss beskyttelse. Jeg forsøker å avpolitisere menneskerettighetsspørsmålene og gi studentene det verktøy de trenger for å ta aktivt del: Dokumentere det de ser og få det frem i lyset. De vanlige mediekanalene er stengt for den type informasjon. Myndighetene har slått hardt ned på kritiske journalister den siste tiden, og mange aviser er lukket. Vi må skape våre egne og uavhengige medier slik at vanlige mennesker kan ta del i informasjonsutvekslingen. Særlig kvinner på grasrotsnivå trenger nye kanaler for å bli hørt, sier Ai.

Materialet som Ai og studentene i Guangdong samler inn ved hjelp av videokameraer og redigerer til dokumentarer, sprer de via internett til menneskerettsgrupper og advokater, og bruker det i undervisningen. De utforsker hva innholdet i internasjonal lov og menneskerettighetskonvensjonene er, og sammenligner med situasjonen i Kina. Ai kommenterer at slike vitnesbyrd er uendelig sterkere materiale i undervisningen enn vanlige forelesninger.

I mange år var hun fast spaltist i en regionavis, men i 2003 fikk hun seg en vekker:

- Jeg leste om en gjestearbeider som var blitt slått i hjel i varetekt og ville kommentere det i spalten min, men fikk nei: «Dette kan du ikke skrive om». Da begynte jeg å bruke andre kanaler for å spre informasjon og synspunkter: Internett. Saken om drapet i varetekt og hele systemet med administrativ forvaring fikk oppmerksomhet som etter hvert førte til positive endringer. Det var en oppmuntring - man kan få til endringer!

Farlig AIDS-kritikk

For Ai personlig ble det startskuddet til et uavbrutt menneskerettslig arbeid. Folk med historier om overgrep begynte å ta kontakt og hun brakte historiene videre til et større publikum. En mor kom og fortalte om datteren som ble voldtatt og drept, og hennes kamp mot et likegyldig politi og et korrupt rettsapparat, og den lange veien til Beijing for å samle bevis for overgrepet. Ai har fulgt kvinnens kamp og gjort saken kjent. I Hongkong er det AIDS-problemene i Kina som opptar henne:

- Jeg filmet nylig i en landsby der jeg fant en familie så hardt rammet av AIDS at urnene sto klare til begravelsen. Men det fantes ikke slektninger igjen til å utføre seremonien, forteller hun og fortsetter:

- Myndighetene oppfordret folk til å gi blod, men mange blodgivere er blitt HIV-smittet fordi hygienen på sykehusene er for dårlig. Nå dør folk fordi de ikke får livsviktig medisin. Rettsapparatet yter dem heller ingen rettferdighet.

Ømtålig tema

AIDS er et ømtålig tema i Kina. Da professor Wan Yanhai som leder et AIDS informasjonsprosjekt i Beijing begynte å kritisere mangelen på statistikk over omfanget av AIDS-syke i Kina, fikk han problemer. I 2002 ble han arrestert og «forsvant». Først flere måneder og en Amnesty-aksjon senere kom han ut av fengsel. Ingen tiltale ble reist mot ham, men han mistet stillingen sin i helsedepartementet. Nå driver han sitt eget AIDS-prosjekt med stadig fare for forfølgelse. I Hongkong er Wan opptatt av å formidle hvordan de jobber for å reise erstatningssaker for blodgivere som har fått AIDS og hjelpe barna til de som er døde av AIDS. Arbeidet hans får internasjonal oppmerksomhet og støtte.

- Myndighetene angriper oss kontinuerlig. Det ser ut til at jo mer innflytelse arbeidet vårt får, jo mer er myndighetene opptatt av å stoppe oss. Men våre internasjonale kontakter beskytter oss, tror Wan. Han mener også at Amnestys hasteaksjon i hans egen sak hadde betydning for at han ble løslatt:

- Jo flere appeller som kommer, jo bedre. Den siste natta i fengselet hørte jeg snakk om alle appellene som var kommet på mine vegne. Det har gjort inntrykk.

Løper en risiko

På tross av ekstremt vanskelige arbeidsforhold i Beijing, er Wan Yanhai optimist:

- Noen ting kan myndighetene i Kina aldri stoppe: Utvekslingen av informasjon og støtten til menneskerettighetsaktivister. Det som vil forandre det kinesiske styresettet er at kineserne selv forstår at de kan ha makt og innflytelse over fremtiden.

Også Ai Xiaoming blir forsøkt stoppet i sitt menneskerettighetsarbeid. Hennes fakultetsleder er under press for å få henne utstøtt fra universitetet. Hun appellerer til hans omtanke for Kinas neste generasjon. Ai er fullt klar over at hun løper en risiko med sin aktivisme i Kina og hun vet aldri hva som venter henne i Guangdong når hun har besøkt universiteter i Hongkong. Likevel er konklusjonen hennes positiv:

- For meg er det enkelt. Jeg vet hva som skjer, og jeg vet betydningen av arbeidet mitt. Jeg kan ikke gi meg. Men jeg gir heller ikke myndighetene grunner til å arrestere meg. Utlendinger får aldri materialet mitt fra meg. Jeg vil ikke bli anklaget for å distribuere informasjon til utenlandske aktører. Min posisjon som professor gir meg større beskyttelse enn den andre aktivister i Kina har. Og jeg er en samvittighetsfull og ansvarsbevisst lærer. De har få grunner til å ta meg.

Livbøyen Hongkong

Fra lufta er Hongkong intet annet enn en fantastisk samling skyskrapere på en minimal landstripe mellom et blått og et grønt hav. Fra landjorda ser man raskt noe mer: En kolossal container-havn. Økonomisk makt. Effektivitet på alle plan. Modernitet.

I 1997 ble det britiske flagget firet for siste gang i Hongkong. Det er gått ti år siden det vesle økonomiske kraftsenteret på Kinas østkyst ble overlevert til det kommunistiske Kina under mottoet: Ett land, to systemer. Fortsatt nyter Hongkongs sju millioner innbyggere godt av sivile og politiske rettigheter som ikke er kjent i resten av Kina.

Det har gjort Hongkong til en livbøye mellom menneskerettighetsforkjempere inne i Kina og omverden. Og et kinesisk ankerfeste for menneskerettighetsgrupper som ikke får adgang til fastlands-Kina. En av dem er Amnesty Interna­tional.

Den internasjonale menneskerettighetsorganisasjonen er på plass i Hongkong med sitt asiatiske regionkontor og sin Kina-ekspertise.

Etterforsker Mark Allison gjør opp status etter sju år i Hongkong:

- Arbeidet vårt er blitt forbedret på alle områder: Det er en opplagt fordel å være i Kina. Her har vi lettere tilgang til kilder og analytikere, og vi kan reagere raskere på hendelser. Vi er i samme tidssone. Vi møter folk ansikt til ansikt og kan bygge nettverk.

Flere aktivister i Kina

Etterforskeren peker på at det er dukket opp mange nye NGOer i Hongkong de siste årene som jobber med menneskerettslige problemer i fastlands-Kina. Denne utviklingen går hånd i hånd med endringer inne i Kina:

- Det blir stadig flere menneskerettighetsforkjempere inne i Kina. Før definerte de seg ikke slik, men nå har de begynt å bruke den menneskerettslige terminologien og de slutter seg til ulike nettverk. De organiserer seg i større grad. Men det betyr også at mange av dem står i fare for å bli samvittighetsfanger.

Han mener Amnesty kan spille en viktig rolle overfor dem ved dels å gi dem den beskyttelsen internasjonal støtte og oppmerksomhet gir, dels å gi dem informasjon de kan bruke i arbeidet sitt.

Mark Allison jobber i team med Chine Chan som har bygget opp et nettverk av kontakter i fastlands-Kina på flere hundre mennesker som hun jevnlig snakker med. Gjennom dette kontaktnettet får Amnesty raskt førstehåndsinformasjon om hendelser som senere rapporteres i media eller kanskje aldri når media. Og Amnesty kan kryssjekke opplysninger.

Med msn og skype som våpen

Chine illustrerer hvordan hun jobber med et eksempel:

- Det brøt ut store uroligheter et sted i Kina. Politiet slo hardt ned på demonstranter og mange hundre ble arrestert. Informasjonen som kom ut, var ikke til å stole på.

Jeg skaffet områdenummeret via det kinesiske televerket og slo et tilfeldig nummer. Slik kom jeg etter hvert i kontakt med folk som var direkte vitner til det som skjedde og fikk førstehåndskilder. Siden har jeg bevart kontakten med dem og følger situasjonen.

Prosessen har også vært en slags aktivismetrening for dem. Vi har trent dem i å forstå hvilken type informasjon de skal samle inn og rapportere om. Nå vet de hva omverden trenger av informasjon for å kunne hjelpe dem.

Chines hverdag i Amnesty er preget av denne kontakten, både på dagtid og nattetid. Hun bruker de pratekanalene som man kan logge seg på via internett: msn og den nettbaserte og kostnadsfrie telefonforbindelsen skype.

- Fra 22 til godt ut på natta sitter jeg hjemme på msn eller skype og kommuniserer med folk i Kina. Eller de ringer meg. Jeg kan ikke logge meg av nettet. Det er dem vi jobber for, og vi må være tilgjengelige. Jeg er i direkte kontakt med fastlands-Kina fire-fem timer daglig. En del av kommunikasjonen er også at jeg sender dem informasjon. Slik sprer vi Amnestys budskap inn i Kina.

For å lure sensuren og unngå den omfattende kinesiske overvåkningen bruker Chine og kildene i Kina en kombinasjon av engelsk og mandarin med fantasifulle omskrivninger av kritiske ord. I dette arbeidet for menneskerettigheter i Kina er internett kommunikasjonsmiddelet. Jevnlig blir kinesiske internett-brukere arrestert og rettsforfulgt, men enda flere logger seg på.

Web-redaktør Patrick Poon i den Hongkong-baserte menneskerettsorganisasjonen China Labour Bulletin sitter med den samme erfaringen. Han forteller hvordan deres rapporter om arbeidsforhold og rettigheter blir spredd i Kina gjennom andres nettsider når sensuren blokkerer deres egne kinesiske sider i fastlands-Kina. Han understreker at man fortsatt må forsøke å nå igjennom i medier i Kina, men har mest tro på nettet som kommunikasjonskanal for menneskerettighetsaktivister i Kina.

- Stadig flere akademikere og intellektuelle i Kina skaffer seg sin egen blogg på internett der de diskuterer en rekke saker. Denne blogge-verdenen representerer en ny arena der vi kan delta. På sikt kan den få politisk betydning. Myndig­hetene vil forsøke å kontrollere dette, men de vil ikke klare det. De kan ikke stoppe all aktivitet på nettet.

I Hongkong farger solnedgangen hele byen rosa samtidig som det elektriske lyshavet våkner. Nedover skyskraperne i rytmiske pulser, på båtene i havnen, og langs gatene der skoger av kinesiske reklameskilt vokser oppover fasadene i allverdens farger. I lyshavet er hongkongkineserne på vei hjem fra jobben. Trafikken beveger seg fremover uten korker, på t-banen fraktes folk under havnen i en kontinuerlig strøm. Effektivitet og modernitet preger hongkonglivet. I dette miljøet arbeider en voksende skare med menneskerettighetsforkjempere med våpen som gjør dem like effektive og moderne som deres omgivelser. Så langt har ikke sensuren og forfølgelsene som styres fra Beijing klart å bringe dem til taushet.

Ina Tin er kommunikasjonssjef i Amnesty i Norge.

Publisert i AmnestyMagasinet 2007/1