Kjemper i eksil - barna i fengsel

Av Anne Stine Talseth

Overalt hvor Rebiya Kadeer reiser møter utvandrete uigurer opp: De vil møte kvinnen som kalles «uigurenes mor», høre henne snakke og på sin egen måte hylle henne. Kadeer er en heltinne for dem, en som har betalt og fortsatt betaler en enorm pris fordi hun krever grunnleggende menneskerettigheter for folket sitt.

Uigurer er en religiøs, kulturell og språklig minoritet i det landet som kanskje er verdens vanskeligste å være minoritet i.

- Kinesiske myndigheter lovte i utgangspunktet at vi skulle få styre oss selv. Språket vårt og kulturen vår skulle bevares og fødselsrestriksjonene skulle ikke gjelde oss, sier Kadeer. Men hun erfarte raskt at virkeligheten var noe annet enn vakre ord.

Kinas rikeste provins

Xinjiang, som er uigurenes hjemland, er et teoretisk selvstyre, men stabilitet i Xinjiang provinsen er for viktig for kinesisk økonomi til at uigurene får ha reell makt over regionen.

- Vi kommer fra den rikeste provinsen i Kina, full av naturressurser både over og under jordens overflate. Eksistensen vår er en fare. Ikke bare i Kina, uigurer over hele verden regnes som en fare, sier Kadeer.

Til tross for at det finnes 10 millioner av dem, blir uigurene stadig mer marginalisert.

- I dag er vårt språk utryddet som skolespråk, barn lærer kun mandarin. De blir flyttet ut av Xinjiang for å gå på skole i sentrum. Dette gjøres for at uiguriske barn skal «kinesifiseres», forklarer Kadeer.

- Vi har ingen språklig, historisk eller kulturell tilknytning til Kina, men vi skal kalles kinesere. Vi har ikke talefrihet, trykkefrihet eller økonomisk frihet. Vi er ikke fri til å få så mange barn vi ønsker, sier Kadeer. Hun forklarer at begrensningen om ett barn per familie fører til en forfølgelse av gravide kvinner. Tvangsarborter i form av giftsprøyter sprøytet inn i magen til kvinnen skjer selv i tilfeller der kvinnen er høygravid.

Var et symbol på suksess

På 90-tallet var Rebiya Kadeer en vellykket forretningskvinne. Som landets 7. rikeste kvinne var hun selve symbolet på at kvinner av minoritetsbakgrunn kunne lykkes i Kina.

I 1997 startet hun «De tusen mødres bevegelse» som jobbet spesielt for å fremme kvinners rettigheter og økonomiske situasjon, og hun har jobbet for uigurkvinners levevilkår gjennom å etablere arbeidstrening, kveldsskoler og arbeidsplasser. Kadeer ble utnevnt til det kinesiske folkets rådgivende politiske kongress og Xinjiangs regionale folkekongress og i 1995 var hun delegat ved FNs kvinnekonferanse i Beijing.

Ettersom Rebiya Kadeer ble mer profilert tok hun i større grad opp uigurenes situasjon med myndighetene.

- Jeg så situasjonen bli verre for tusenvis av mennesker og visste at jeg måtte bli uigurenes internasjonale talerør. Jeg måtte få verden til å se hva som skjedde, sier Kadeer.

I 1997 var det en demonstrasjon av unge uigurer i gatene av byen Gulja. Demonstrantene krevde talefrihet, trykkefrihet og bedre levevilkår. For å slå ned på demonstrasjonen drepte myndighetene 407 mennesker og titusener ble fengslet, mange av disse ble senere torturert og henrettet uten lov og dom som ‘etniske separatister’.

Kadeer dro til Beijing for å ta dette opp med kinesiske myndigheter.

- De jeg møtte sa «så fryktelig, skjer virkelig slike ting? Dette skal vi endre». Men det eneste som skjedde da jeg dro hjem var at jeg begynte å bli overvåket, forteller hun. I 1999 ble Kadeer arrestert da hun skulle overlevere en rapport til en menneskerettighetsgruppe. Hun ble dømt til åtte års fengsel og endte opp med å sone nesten seks av disse. To av årene sonet hun på isolat med forbud mot å snakke.

Amnestys samvittighetsfange

Amnesty International klassifiserte Kadeer som samvittighetsfange og begynte en intens kampanjevirksomhet på hennes vegne, noe hun i dag sier trolig reddet livet hennes.

- Hadde det ikke vært for Amnesty ville de ha henrettet meg. Jeg ble truet med ufattelige torturmetoder, men ble aldri slått eller mishandlet. Fordi Amnesty kjente til meg, måtte de ta seg bedre av meg. Amnesty så meg, og Kina så at Amnesty så meg, sier Kadeer. Hun fikk erfare at dette slett ikke var tilfellet for de fleste uigurene som satt i kinesiske fengsler.

- Jeg ble en gang plassert mellom to celler der uiguriske aktivister satt, og de skrikene jeg hørte fra dem kan jeg aldri forklare. Det var ubeskrivelige lyder, jeg satt i mellom og skalv som et aspeløv, sier hun.

I mars 2005 ble Rebiya løslatt. Dette kom rett før Condoleezza Rice skulle besøke Kina og var en klar taktisk handling fra kinesiske myndigheter selv om den offisielle grunnen var at Rebiya Kadeer ble løslatt på grunn av «god oppførsel». Rebiya sier at hun ikke kan få fullrost Amnesty og de andre menneskerettighetsorganisasjonene som drev kampanje på hennes vegne.

- Datteren min sier at vi er i familie med Amnesty, smiler hun.

Alt verre etter 11.september

11. september 2001 medførte en endring i verdenspolitikken som også fikk store konsekvenser for uigurene. Fordi uigurer stort sett er muslimer kunne kinesiske myndigheter nå gjemme forfølgelsen av dem bak en ny fane: Kampen mot terror.

- Kinesiske myndigheter lurte verden. Tidligere snakket kinesiske myndigheter om uigurer som «separatister» og «ekstremister»; etter 11. september kalte de oss «terrorister», forklarer hun og legger til:

- Dersom du slåss for demokrati og frihet er du ifølge kine­siske myndigheter en terrorist. Ifølge dem er jeg en terrorist.

Kadeer dro etter løslatelsen til USA hvor mannen hennes, Sidik Rouzi, hadde emigrert i 1997. Sammen fortsetter de arbeidet for uigurenes sak. Sidik vitnet foran den amerikanske kongressen om uigurenes situasjon og i november i år holdt Rebiya tale i Europarådet. Hun vant Raftoprisen i 2004 og var i 2006 nominert til Nobels fredspris.

Barna arrestert

I fjor ble fire av barna hennes, en datter og tre sønner, arrestert av kinesiske myndigheter. Også flere familiemedlemmer ble arrestert, den yngste bare fire år gammel. Ifølge rapporter ble sønnene transportert til en leir der de ble banket opp med sine små barn som tilskuere. Datteren ble gitt en mobiltelefon og instruert om å ringe sin mor i USA og fortelle om det som skjedde.

Det er tydelig vanskelig for Rebiya å snakke om barna sine. Hun vet godt hva det vil si å sitte i kinesisk fengsel.

- Kinesiske myndigheter vet hva barna mine betyr for meg. Jeg bør ikke gråte bare for barna mine når hele folket mitt lider, men jeg er en mor, sier hun.

Tross dette sier Kadeer at hun hadde gjort det samme om igjen selv vitende om hvilke konsekvenser arbeidet hennes ville få for henne og barna hennes.

- Jeg valgte den veien som er riktig for et menneske, nemlig å kjempe for frihet og demokrati. Det har helt klart vært verdt det selv om jeg kanskje ikke får se resultater i min levetid.

Anne Stine Talseth er journalist

Publisert i AmnestyMagasinet 2007/1