Koronaviruset setter oss på prøve. Vi må unngå å bygge mentale murer mot enkelte grupper - noe vi historisk sett har dårlige erfaringer med.
Publisert: 20. Mar 2020, kl. 10:10 | Sist oppdatert: 27. aug 2020, kl. 12:16

Nylig gikk USAs president ut og omtalte koronaviruset som «Det kinesiske viruset». Det er dessverre bare et symptom på et mye større problem.


Vi må respektere norske myndigheters rett til å stenge grenser, skoler og oppfordringen til å holde oss unna hverandre for å unngå smitte. Vi må alle ta del i dugnaden for å ta hensyn til de mest sårbare i samfunnet.

For koronaviruset setter oss på prøve. Med isolasjon og karantener kan vi samtidig bygge mentale murer mot enkelte grupper, noe vi historisk sett har dårlige erfaringer med. Historien viser oss at utbrudd av sykdommer fører til fremmedfrykt og rasisme: Jødene fikk skylden for svartedauden og senere for tuberkulose. Irske immigranter i USA fikk på nittenhundretallet skylden for spredningen av kolera. Afrikanere og homofile fikk skylden for hiv og aids. Ufattelig mange mennesker har måtte lide for at samfunn har gjort grupper til syndebukk for utbrudd av sykdommer. Nå er sjansen der for at det skjer på nytt.

Tilfeller av "koronarasisme"

I den franske avisen Le Courrier Picard, kunne vi se en asiatisk kvinne som hadde på seg en maske på forsiden av utgaven den 26.januar. Overskriften var: «En gul fare». Publikasjonen ble fordømt av franske asiater som startet hashtaggen #JeNeSuisPasUnVirus («Jeg er ikke et virus»). I London opplevde en 24 år gammel thailandske skattekonsulent å bli overfalt og ranet av to tenåringer som ropte «coronavirus» til henne.

I Berlin mottok en 23 år gammel kinesisk statsborger rasistiske fornærmelser og ble deretter slått av to ukjente overfallsmenn, i en hendelse som politiet har klassifisert som fremmedfrykt. I Kroatia ble tennisspilleren Tan Ruiwu utsatt for hets, da tennistreneren Marko Habijanec instruerte en av spillerne sine om å «slå dette viruset».

Fra Saudi-Arabia kom bildet av en sørasiatisk migrantarbeider som var kledd som en menneskelig håndrenser mens han hadde på seg en ansiktsmaske for oljegiganten Saudi Aramco. Bildet gikk viralt og utløste global forargelse. Det ble regnet som et annet eksempel på «coronavirus-rasisme». Selskapet, som er verdens største målt i markedsverdi, ba senere om unnskyldning for hendelsen.

I Italia ble flere titalls kinesiske butikker vandalisert i de nordlige byene Como, Brescia og Varese. På t-banen i New York ble en mann fanget på kamera da han skrek rasistiske kommentarer mot en thai-amerikansk kvinne, og kalte henne «coronavirus». I en annen hendelse i samme by, ble en annen kvinne som hadde ansiktsmaske stanset og sparket av en mann som kalte henne «syk».

Under pseudonymet Tyler Durden (inspirert av filmen «Fight Club»), postet grunnleggeren av en høyreekstrem blogg kalt «ZeroHedge» artikkelen «Is This The Man Behind The Global Coronavirus Pandemic?» ved å dele navn og personlig informasjon til en kinesisk lege og forsker ved Wuhan Institute of Virology. Her anklaget han legen for å samarbeide med den kinesiske regjeringen for å utvikle biovåpen.

Et virus du ikke kan se, mennesker med masker og vernedrakter. Stadige oppdateringer av dødstall, politikere med alvorlige ansikter, aviser fulle av krigstyper. «Lock down», «karantene», «portforbud». Nordmenn hamstrer mat i butikken. Det minner om scener vi bare har sett i apokalyptiske filmer, i krigsdrama.

«Feilinformasjon kombinert med frykt, kan bringe eksisterende fremmedfrykt frem i lyset», sier Edith Bracho-Sanchez, assisterende professor i pediatri ved Columbia University. «Som mennesker er vi redde for tingene vi ikke vet, men vårt svar bør være å utdanne oss selv, ikke å spre hatet videre og gi oksygen til frykt og misforståelser.»

Stå opp mot frykten

Det vi står oppi nå, stiller enorme krav: Til ikke å la frykten ta overhånd. Til å tenke seg om, å la logikk og empati være førende. Til å leve seg inn i sårbare gruppers behov. Virusets raske spredning viser hvor tett vi mennesker har kommet hverandre over hele kloden. Folk i Kina går på jobb for deg hver eneste dag. De lager mobiltelefonen din, klærne dine og lekene til barna dine. Det har bidratt til å gjøre livene våre enklere og bedre. Men en konsekvens av en globalisert verden er også at denne type problemer spres raskere.

Vi skal fortsette å leve sammen, både under denne epidemien og etter den er over. Om det kommer en medisin mot dette viruset, vil det høyst sannsynlig komme fordi vi samarbeider over landegrenser. I så fall illustrer bare hovedpoenget: vi er avhengig av hverandre, også utover Norges grenser.

Så selv om vi isolerer oss nå, må vi ikke la det bli til mentale murer mellom oss.