Ljansgruppen

Det var Arne H. Christensen og hans kone Meta på Ljan i Oslo som tok initiativet til dannelsen av Ljansgruppen. Han var advokat, og hun var psykolog. De var blant dem som med stor interesse hadde lest Ragnar Kvams kronikk om "Amnesty-kampanjen av 1961" i Dagbladet i desember 1961. De tente på kampanjens formål om å hjelpe medmennesker som satt fengslet p.g.a. sin tro eller overbevisning.

Etter å ha rådført seg med Amnestys hovedkontor i London, sendte de våren 1963 ut et rundskriv til sine naboer. Elleve av dem sa ja til å bli med i en «3-gruppe» som det het den gang. Ljansgruppen hadde sitt stiftelsesmøte 20. mai 1963 hjemme hos familien Christensen. Den ble delt inn i tre undergrupper i tråd med Amnestys grunnprinsipp fra starten av og mange år framover: Hver Amnesty-gruppe skulle arbeide for frigivelse av en samvittighetsfange i henholdsvis et vestlig, et østlig og et alliansefritt land. Ljansgruppens første tre fanger var fra Portugal, Romania og Egypt.

De første 3-gruppene var gjerne «mann og kone»-grupper og hadde et tungt innslag av akademikere og folk fra de høyere samfunnslag. Ljansgruppen besto til å begynne med av seks ektepar og en ungkar. Blant de første medlemmene var en avdelingssjef, to psykologer, en ekspedisjonssjef, senere sentralbanksjef, en lagdommer, en konservator, senere professor i sosialantropologi, en dosent pluss tre jurister og tre økonomer. Både Meta Christensen, Torjus Aarnes og Per Birkevold hadde vært i konsentrasjonsleir under krigen. Sistnevnte hadde også blitt dømt til døden.

Ljansgruppen var en språkmektig gruppe med stor juridisk innsikt og med et omfattende kontaktnett. Gruppen skaffet seg på kort tid over 120 støttemedlemmer, ikke bare i nabolaget, men over hele verden, fra Hammerfest til Lindesnes, fra Santiago til Kent. De var med på å finansiere arbeidet som bl.a. inkluderte utgifter til porto, medisiner, klær og bøker. Materiell hjelp til fangen og familien ble ytet der det var mulig.

Det skulle ikke være matservering i forbindelse med møtene, bare øl. Det hadde Meta bestemt. Man var ikke kommet for å hygge seg, men gjøre et arbeidsslag for fangene.

En norsk avdeling blir til

I juni 1963 kom Amnesty Internationals grunnlegger, den britiske advokaten Peter Benenson, til Oslo for å holde foredrag om organisasjonen. Etter møtet i Nobelinstituttet inviterte Ljansgruppen til en privat sammenkomst. Dette ga støtet til et nærmere samarbeid mellom gruppene i Norge. Ljansgruppen fungerte inntil videre som et uformelt «sekretariat» for de norske gruppene. 10. desember 1963 inviterte Ljans-gruppen til fellesmøte for Oslo-gruppene i Skredder-stua på Ljan. Her ble det nedsatt et samarbeidsråd med Christensen som leder. Ljansgruppens juridiske ekspertise gikk i gang med å utarbeide lovforslag for en norsk Amnesty-avdeling.

Nøyaktig ett år senere møttes representanter for de daværende seks norske gruppene i Nobelinstituttet
og stiftet Amnesty International Norsk Avdeling. Christensen ble valgt til formann, en posisjon han hadde i to år. Hans kontor i Oscarsgate 50 fungerte som sekretariat de første årene.

Fangene

Ljansgruppens første samvittighetsfange var portugiseren Pedro. I halvannet år forsøkte gruppen å finne ut hvor han oppholdt seg. Brev på brev kom i retur. De fikk en norsk handelsdelegat i Portugal til å gjøre undersøkelser, de appellerte til den «postale ære» i Postverkets ledelse for å få oppsport Pedro, og de besøkte den portugisiske ambassadøren uten resultat. Omsider fikk gruppen melding om at en pakke var blitt utlevert til Pedro, og snart fikk de oppsporet hans kone. På nyåret 1965 opplevde de sitt første store øyeblikk i Amnesty-arbeidet: Et brev fra Pedro hvor han fortalte at han hadde fått en betinget løslatelse.

Pedro skrev videre: «Jeg vil lære barna mine å elske dere og alle våre venner og våre idéer om livet og friheten. Arne Christensen representerer for meg de bra menneskene i sitt land, de bra menneskene i alle land. Kanskje jeg en dag kan krysse mitt lands grenser og omfavne deg, som en bror...»

Det var ikke alle brev som var like hyggelige. I den neste saken fra Portugal fikk gruppen følgende oppfordring fra en anonym avsender: «Ikke vær idiot. Ikke bland dere i saker som dere ikke kjenner i sin helhet for å unngå å gjøre tabber.» Men slike trusler bare skjerpet lysten til å fortsette arbeidet - og til slutt ble fangen løslatt.

En av Ljansgruppens mer prominente samvittighetsfanger var Ali Muhsin Barwani, en tidligere utenriksminister på Zanzibar. I 1964 ble hans regjering styrtet og øya innlemmet i Tanzania. Barwani og flere andre ministre ble fengslet uten lov og dom. Ljansgruppen overtok saken hans i 1968. Det skulle vise seg å bli et langvarig og møysommelig arbeid. Barwani, som tilhørte den arabiske overklassen på øya, var nærmest å regne for president Julius Nyereres personlige fange. Gruppen fikk hjelp av to av sine støttemedlemmer, stortingsrepresentanten Jacob Aano og Norges FN-ambassadør Edvard Hambro, til å ta opp saken med tanzanianske myndigheter. Men først i 1974 ble Barwani satt fri. Han flyktet snart via Kenya til Egypt hvor han ble gjenforent med sin familie etter ti år.

Blant sakene til Ljansgruppen står nok chilenske Victor Hormazábal i en særstilling. Med en saksmappe på to kilo og 400 sider ble dette gruppens mest omfattende sak (se eget portrett). I et brev til gruppen skriver han:

«Tusen takk for at dere hjalp meg ut av fengslet. Jeg er redd for at jeg hadde sittet i fengsel fremdeles hvis dere ikke hadde gjort denne fine innsatsen. Nå har jeg det bra. Jeg liker meg godt og håper å etablere et nytt og bedre liv her i Norge.»

En fjerde fangesak var Le Huu Cuong fra Vietnam. Han hadde vært major i den sørvietnamesiske hæren, men gått av som krigsinvalid i 1974. Le ble arrestert og sendt til omskoleringsleir i mai 1975, kort tid etter at styrker fra det kommunistiske Nord-Vietnam hadde erobret Sør-Vietnam. Ljansgruppen fikk saken fem år senere. Elsbeth Langfeldt fikk etablert kontakt med hans svigerfar i USA og hans kone i Vietnam. Utallige henvendelser til vietnamesiske myndigheter forble ubesvart. I 1984 fikk svigerfaren ordnet innreisetillatelse til USA for Le og hans familie. I 1987 ble Le endelig løslatt. Tolv års omskolering hadde ikke hjulpet det minste på den gjenstridige antikommunisten, men det var ikke snakk om å forlate Vietnam. Først fire år senere fikk Elsbeth et brev fra Le om at han og familien var på vei til California. I 1992 møtte Elsbeth og Knut Langfeldt Le og hans familie i Los Angeles. Det ble et uforglemmelig møte.

36 års ubrutt arbeid

I 1999 eksisterer fortsatt Ljansgruppen, eller gruppe 6, og skal være den eldste gjenværende Amnesty-gruppen i verden. I sin levetid har gruppen samlet hatt 44 medlemmer med en gjennomsnittlig fartstid på syv og et halvt år. Gruppen har i dag kun fem medlemmer. Elsbeth Langfeldt er den eneste veteranen fra 60-tallet som fortsatt er med.

Gjennom sitt mer enn 36 års virke har Ljansgruppen arbeidet for nærmere hundre samvittighetsfanger og brevvekslet med presidenter, statsministre, geistlige, advokater, fengselsdirektører, embedsmenn, samvittighetsfanger og deres familier i 38 land. Det hører til takt og tone i Amnesty at organisasjonen aldri tar på seg æren for at en fange blir sluppet fri
eller at en dødsdømt blir benådet. Det kan også være vanskelig å avgjøre. Men minst 22 fanger som gruppen har arbeidet for, er beviselig satt fri.

Amnesty International Norge er stolt av «jord-mora på Ljan» og ønsker gruppen et fortsatt langt liv
i arbeid for menneskerettighetene.