María Ciro, CISCA

Militariseringen skaper ikke sikkerhet

Intensiteten i militære aksjoner, både fra sikkerhetsstyrkene og fra væpnede grupper, varierer i Catatumbo. Den lange historien med militarisering og væpnet konflikt gjør at menneskerettsarbeid forblir ekstremt farlig. Tilliten til staten er så godt som borte.

Per juli 2023 hadde ikke CISCA søkt staten om kollektive beskyttelsestiltak, fordi de mener staten ikke har kapasitet til å iverksette tiltak som vil løse den strukturelle volden i området.

Tiltredelsen til President Gustavo Petro har likevel ført til en viss endring i risikobildet for CISCA, og andre organisasjoner i området. De trekker frem at myndighetenes handlinger og anerkjennelse av menneskerettighetsforkjempere har ført til mindre stigmatisering, til tross for at dette fortsatt er et problem. En grunnlovsendring som medførte at bønder (campesinos) ble anerkjent som rettighetshavere som fortjener spesiell beskyttelse, i tillegg til en anerkjennelse av at bønder har rettigheter knyttet til land, bolig og mat, var også en viktig seier for María Ciro og CISCA. Det skaper noe håp.

Frivillig avvikling av kokaplanter, en farlig kampsak

Catatumbo-regionen er et av områdene i Colombia med størst kokaproduksjon i landet og det er en av de viktigste inntektskildene for mange av bøndene i området. Bøndene er både under press til å dyrke koka fra væpnede grupper, som trenger dette til kokainproduksjon, samtidig som de har få alternativer.

María Ciro har kjempet for et viktig kapittel i fredsavtalen, nemlig implementeringen av støtteprogrammer for bønder som var villige til å rive opp kokaplantene og i stedet dyrke lovlige produkter. Dette er farlig fordi det truer det økonomiske grunnlaget for væpnede grupper som er avhengige kokaøkonomien.

På den andre siden trenger bønder infrastruktur som veier, markedsplasser, mm. dersom de skal kunne selge andre produkter enn koka. Det mangler i mange områder av Colombia, samtidig som bunnlinja til bøndene påvirkes av ting som bensinpriser og andre faktorer som kan gjøre det vanskelig å overleve.

I denne konteksten opplever mange bønder og menneskerettighetsforkjempere at de blir anklaget for å tilhøre geriljaen(e), som gjør at de utsettes for omfattende stigmatisering og trakassering.

Væpnet konflikt i Catatumbo

Fredsavtalen har hatt liten innflytelse på situasjonen i Catatumbo. Her har ELN lenge hatt en sterk tilstedeværelse, samtidig som FARC-dissidenter har returnert. Flere væpnede grupper kriger seg imellom og utøver stor kontroll over befolkningen i statens fravær. Alle de krigende partene, inkludert statens militære, kan utgjøre en risiko for befolkningen.

Spesialdomstolen i Colombia, opprettet gjennom fredsavtalen, har stadfestet at over 6.400 sivile colombianere har blitt bortført, drept, utkledd som geriljasoldater og presentert som om de ble drept i strid. Disse sakene er kjent som «falske positive». Mellom 1985 – 2016 skal 420 av tilfellene være fra Catatumbo, mens spesialdomstolen i juli 2021 tiltalte 10 militære og én sivil for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten på bakgrunn av 120 av disse drapene som skjedde mellom 2007 – 2008. I desember 2021 anerkjente 21 tiltalte militære og én sivil ansvaret for drap og tvungen forsvinning i sakene knyttet til Catatumbo og den karibiske kysten.

Til tross for at den forrige presidenten, Iván Duque, trappet opp den militære tilstedeværelsen i området, økte de væpnede gruppene sin tilstedeværelse kraftig.

Rettighetsbasert narkotikapolitikk

Myndighetene i Colombia har lenge lovet rurale områder infrastruktur, nye veier, bedre elektrisitetsforsyning, boligbygging og en større satsing på barnevelferd. I Catatumbo føler mange seg forlatt, og etterlyser en bærekraftig utvikling, ivaretakelse av miljøet, bedre infrastruktur og mer sivil statlig tilstedeværelse - ikke militarisering. Volden i Catatumbo forverres av mangelen på grunnleggende menneskerettigheter som helsetjenester, mat, husly og vann. Og regionen er avhengig av inntektene fra kokaplantene.

Kokakrisen

Myndighetene har lenge blitt advart mot å fjerne kokaplanter og andre ulovlige vekster ved tvang, og fra diverse hold blitt bedt om å innføre en menneskerettighetsorientert narkotikapolitikk. Likevel fortsatte myndighetene å fjerne kokaplanter med tvang mellom 2020 og 2022 – selv om det var en pandemi. Den forrige regjeringen ønsket å spraye glyfosat fra fly over avlingene, noe Amnesty kritiserte, og som konstitusjonsdomstolen stoppet på grunn av manglende konsultasjon med berørte grupper. Dessuten kan glyfosat være kreftfremkallende og myndighetene bør prioritere frivillig erstatning før tvang.

Tvangsfjerning av kokaplanter og andre ulovlige vekster har skapt enorm spenning i lokalsamfunn som er avhengig av inntektene. I 2021, bare to dager etter at innbyggerne var blitt beordret til å isolere seg i hjemmet på grunn av covid-19 ble bonden Alejandro Carvajal drept av hæren i Sardinata under en aksjon for å fjerne kokaplanter ved tvang.

Forsvarsdepartementet har fortalt Amnesty International at de har fortsatt å fjerne kokaplanter ved tvang, i ulike deler av landet, men at dette primært gjelder større industriplantasjer, hvor lokalbefolkningen ikke har villet akseptere frivillig erstatning av avlingene eller inngå avtaler om å unngå ekspansjon. I Catatumbo ble det ikke fjernet planter ved tvang mellom mai og juli 2023.

Håpet er at denne suspensjonen vil være et første steg i overgangen til en lovlig økonomi som vil sikre lokalsamfunnenes økonomiske og sosiale rettigheter. Dessverre har ikke myndighetene fulgt opp med andre tilstrekkelige tiltak utover dette. Programmet for den frivillige erstatningen av kokaplanter, som ble skissert i fredsavtalen har vært preget av feil, den har kun blitt implementert i enkelte kommuner (Tibú og Sardinata) og mange innbyggere har mistet troen på at myndighetene vil tilby støtte til overgangen til andre former for landbruk.

Samtidig utspilte det seg en annen dramatisk situasjon våren 2023, i det den globale produksjonen av kokain overskred etterspørselen, og prisen på kokablader falt dramatisk. Dette betød at familier og lokalsamfunn som var avhengig av å selge kokablader havnet i kritisk økonomisk situasjon, hvor mange opplevde at de ikke hadde råd til mat eller helsetjenester.

Krisen rammer tusenvis av familier, men byr også på en mulighet for myndighetene, som burde benytte anledningen til å vise at institusjonene kan svare. María Ciro melder dessverre om at staten hittil har vært langsom og utilstrekkelig.

Amnesty krever at colombianske myndigheter:

• tar umiddelbare grep for å sikre rettighetene til rurale lokalsamfunn, særlig hva gjelder deres rett til helse, vann og mat.
• implementerer programmer, koordinert med CISCA og andre bondeorganisasjoner, for å tilby alternative lovlige levebrød, så vel som et regulert lovlig marked for kokablader.
• implementerer programmer for å styrke veinettet i regionen, for å kunne styrke bondeøkonomien og selvstendigheten til disse lokalsamfunnene.
• tar grep for å garantere sikkerheten til folk og lokalsamfunn i Catatumbo, der hvor det kan være væpnede grupper i regionen.