"Mens vi avslører et angrep, skjer det allerede et nytt" 

Milena Marin er leder for Amnestys Crisis Evidence Lab, som i skrivende stund jobber hardt med å samle inn og dokumentere krigsforbrytelser i Ukraina. Her forteller hun om det viktige arbeidet.

Hvor får Amnesty tilgang til bilder, videoer og andre ting som kan bidra til å avdekke forbrytelser i Ukraina?

Tidligere har tilgangen til Internett vært god, men nå blir det stadig mer utfordrende ettersom byer er beleiret og det er problemer med elektrisitet. Men mange innbyggere har hatt tilgang til ulike sosiale medier og nettplattformer, så vi henter informasjon fra både Twitter, Telegram, WhatsApp, Tiktok og Facebook. Vi overvåker også den russiske motparten til Facebook, kalt Vkontakte. Vi holder faktisk øye med alle de store plattformene og har etablert en ganske kompleks overvåking av innhold som er relevant for oss.

Og det er mye. Veldig mye, selv om ikke alt er relevant for vårt arbeid. Folk filmer alle slags ting - bevegelse av tropper, krigsfanger, beslag av militært utstyr. Den slags gir oss kontekst og forståelse, men det er ikke nødvendigvis viktig når det kommer til å dokumentere krigsforbrytelser.

Vi setter søkelys på bevis som kan avdekke krigsforbrytelser.

Du har dekket andre konflikter før denne i Ukraina – hva er den største utfordringen med å jobbe her?

Vår største utfordring er at vi dokumenterer alt dette mens det skjer. Og det kan være vanskelig å forstå hva som skjer, fordi begge sider har hver sin fortelling og bruker sosiale medier for å komme ut med budskap.

Men det hjelper oss å være fokusert. Vi ser på angrep med sivile tap. Vi må ikke tilbakevise alle falske påstander som kan være i omløp. Vårt oppdrag er ikke å skjære gjennom alle krigens tåker. Vi ønsker å forstå hvor sivile blir angrepet og hvor det foregår angrep som ikke tar hensyn til sivile. Om det er angrep på steder som bør være spesielt beskyttet, som sykehus og skoler. Hvorvidt forbudt ammunisjon brukes.

Det handler mye om å dokumentere hva som skjer på bakken og hvordan sivile blir påvirket. Vi er ikke generelle faktasjekkere på alle aspekter av krigen. Og det er mye feilinformasjon. Det er mange løgner. I alle kriger og konflikter ser vi folk som deler gammelt video- og fotomateriale som resirkuleres og hevdes å være nytt.

Fra russisk side ser vi i dag for eksempel påstanden om at det ikke er krig i Ukraina i det hele tatt. At det ikke er noen bombing. At det hele skal være gamle opptak fra for eksempel Syria. Men vi kan dokumentere at dette skjer i Ukraina.

Hvor kommer gamle videoer som kommer opp i forbindelse med krigen nå fra?

For eksempel ser vi videoer fra Ukraina tilbake fra 2014, som nå dukker opp igjen. Vi ser ikke så mye fra Syria, men vi har sett den russiske påstanden om at videoer, som egentlig er fra Ukraina, skal stamme fra Syria. Russland prøver i høy grad å fremme en fortelling om at de andre lyver, at Russland blir ønsket velkommen inn i Ukraina, og at Russland ikke dreper sivile.

Hvis vi fokuserer på dokumentasjon av krigsforbrytelser – hva er din største aktuelle utfordring da?

Den største utfordringen er ganske enkelt volum. Omfanget av mulige forbrytelser er stort. Hele teamet vårt jobber med dette, men vi kan ikke gjøre alt. Vi er tre kollegaer som driver med digital verifisering av videoer med mer. Vi har en spesialist på såkalt "fjernmåling". Vi har en våpenanalytiker. Vi har en dataekspert. Vi har en 3D-spesialist som kan rekonstruere åsteder.

Vi har alle kvalifikasjoner og vi jobber konstant, men vi må fokusere skarpt på beskyttelse av sivile, beskyttelse av steder som skoler og sykehus, bruk av visse typer våpen.

En annen utfordring er arbeidets art. Det er veldig grafisk innhold. Vi ser på de siste minuttene av folks liv. Strømmet til oss. Det er enormt urovekkende. Folk som mister alt. Blir skadet. Det er veldig vanskelig å være vitne til, og vi ser ikke bare videoene én gang. Vi ser dem igjen og igjen og igjen. Bilde etter bilde etter bilde. Vi må finne ut hvor det ble filmet, når det ble filmet, hva det viser oss.

Når det gjelder selve verifiseringsprosessen, er det ikke annerledes i denne konflikten enn ellers. Men tempoet er noe annet. Det hele skjer raskt og i stor skala. Mens vi avdekker et angrep, finner det neste allerede sted.

Hvilken kompetanse trenger du i arbeidet ditt?

Vi har egne spesialister i Amnesty. Hver eneste hendelse vi avdekker, avhenger for eksempel av analyse av satellittbilder og analyse av våpen.

I tillegg til digitale analyser innhenter vi også vitneforklaringer. Vi fant vitner som var til stede og gjennomførte avhør. Vi er i kontakt med personer på stedet som har kunnet skaffe tilleggsmateriell. Det er viktig for oss. Dette er ikke bare fjernforskning. Digital åpen kildekode-research forteller alltid bare én del av historien. Vi trenger vitnesbyrd fra bakken også. Det gir oss en mye større styrke, og vi har erfarne kriseforskere som forstår kriser som disse og kan gjennomføre intervjuer med berørte personer og vitner.

Det samles inn midler disse ukene for å støtte Ukrainas sivile. Hva kan du bruke ekstra midler til?

Det kan styrke vår evne til å dokumentere alt som foregår. Vi trenger mer menneskelige ressurser. Vi trenger også tilgang til aktuelle satellittbilder. Sånt er dyrt, men viktig for vår dokumentasjon.

Akkurat nå er Ukraina ganske overskyet, så vi bruker også radar. Og så ønsker vi å investere mer i arkiveringen vår slik at vi kan forlenge tiden vi har til å verifisere bevisene. Til slutt ser vi også på vår kommunikasjon – hvordan kan vi best vise omverdenen hva som skjer, for eksempel ved hjelp av 3D-modeller eller noe annet. Vi må finne den beste måten å gi en stemme til de som er berørt av denne krigen.

Hva får deg og kollegene til å fortsette å jobbe i denne tiden?

Jeg tror alle ønsker å bidra i denne tiden. Noen bidrar med donasjoner til flyktninger eller annet. Andre kan og vil hjelpe direkte.

I vårt team har vi evnen til å dokumentere hendelsene på en måte som er nyttig for den umiddelbare kommunikasjonen til omverdenen, men også med tanke på fremtidige rettsoppgjør. Så i det lange løp kan vi overlevere bevisene til ICC eller andre domstoler som kan være ansvarlige for å straffeforfølge disse forbrytelsene.

Å ha kompetansen motiverer oss i teamet vårt. Min egen bekymring er kanskje om vi blir utbrent. Dessverre ser det ikke ut til at denne krigen stopper opp. Vi må ikke bare reagere raskt, men også ha en langsiktig innsats der vi tar vare på oss selv - huske å sove, se familiene våre, ha øyeblikk hvor vi ikke ser videoopptak med mange døde.

For vi må kunne mobilisere folk og opprettholde fokus på Ukraina. Det hender ofte at publikum på et tidspunkt opplever en «tretthet» av krig. Det har vi sett før. Men vår dokumentasjon skal fortsette, og den skal bidra til å opprettholde oppmerksomheten slik at vi kan hjelpe de som rammes.