Mobiliseringskraft i Egypt
Egyptiske myndigheter ventet ikke at mer enn noen hundre mennesker ville demonstrere mot dem. Nå er Mubarak tvunget til store innrømmelser.
Publisert:
29. Jan 2011, kl. 11:59
|
Sist oppdatert:
31. Jan 2011, kl. 15:36
- Beklager at jeg ikke logget på tidligere. Om du vil, kanskje vi kan prates i morgen? Da er jeg hjemme hele dagen, sier min kontakt i Kairo over Skype.
Det er snart midnatt, etter en lang dag med demonstrasjoner og gatekamper i den egyptiske hovedstaden. Vi er slitne begge to, og avtaler å snakkes neste morgen.
- Ellers er Kairo stille før stormen, forteller hun.
Dagen etter er det taust. En halvtime etter vår skypechat trakk egyptiske myndigheter ut stikkontakten.
Hull i muren
- Selv om staten har hindret informasjon i å komme ut, vil jeg gjøre hva jeg kan for å klemme ut noen dråper av informasjon, sier John Scott-Railton, en student fra California, USA. Gjennom twitterkanalen @Jan25voices har han tilbrakt dagen med å holde internettet løpende oppdatert om demonstrasjonene i Kairo.
- Jeg jobber gjennom folk jeg kjenner, og folk de kjenner igjen. Alt er basert på forbindelser, forteller John. Han og en egyptisk venn sover på skift og har mottatt hundrevis av telefonsamtaler i løpet av dagen som holder dem oppdatert på hendelsene i Kairo. Selv om internett og de fleste telefonene er blokkert, finnes det fremdeles noen fasttelefoner som fungerer.
@Jan25voices ble startet på ettermiddagen 27. januar. Kanalen har med sine 5-600 følgere neppe noen avgjørende betydning for hendelsene i Egypt, akkurat som én ekstra person til eller fra i demonstrasjonene neppe gjør all verden til forskjell.
Jeg kom over den ved en tilfeldighet blant #Egypt og #Jan25-meldingene i twitterstrømmen. Men der var de, stemmene den egyptiske regjeringen forsøkte å kneble. John og hans bekjente hadde slått et hull i informasjonsmuren. Journalistenes kameraer og satelittelefoner kunne heller ikke stoppes.
Informasjon kommer ut, selv når egyptiske myndigheter setter i verk en digital blokade uten sidestykke. Av-knappen virker ikke. Det er for mange hull og for mange stemmer.
- Folk ringer meg, og jeg ringer jevnlig til en del telefoner rundt om i byen for å få oppdateringer. Det er en blanding av ny og veldig gammel teknologi, forklarer John.
Sosiale medier
Myndighetene virket lite forberedt på hva som skulle skje da noen aktivister på Facebook lot seg inspirere av hendelsene i Tunisia og oppfordret til en protestdag mot “korrupsjon, urettferdighet, arbeidsløshet og tortur”.
Myndighetene ventet ifølge tidsskriftet Foreign Policy ikke mer enn noen få hundre demonstranter. Den etablerte politiske opposisjonen, Wafd- og Tagammu-partiene, Det muslimske brorskapet og Mohamed ElBaradei, nobelprisvinneren som blir ansett som en rival til president Mubarak, holdt seg på dette tidspunktet unna. I stedet strømmet titusenvis av mennesker ut i gatene, og protestene spredde seg raskt til flere byer.
De første demonstrasjonene lot til i stor grad å vært spontane, organisert gjennom nettsteder som Facebook og Twitter, gjennom mobiltelefoner, og rett og slett vet at folk som har sett demonstrasjonene har sluttet seg til.
En anonym Facebook-kampanje til støtte for Khaled Said, en 28 år gammel mann som ble torturert til døde av egyptisk sivilt politi, ble før egyptiske myndigheter sperret nettet et fokuspunkt for protestene. Kampanjens engelske Facebook-side har over 20.000 følgere, mens den arabiske siden ble fulgt av 273.482 mennesker da dette ble skrevet.
Said ble drept i juni i fjor, etter å ha lastet opp en video på internett som angivelig viste politifolk som delte beslaglagte narkotikapenger mellom seg. Saken ble et samlingspunkt for aktivister som protesterer mot politivold, og samlet tusenvis av demonstranter også før protestene som nå har brutt ut.
Selv om et mindretall har tilgang til eller er aktive brukere av de sosiale mediene, kan de spille en viktig rolle for å spre og koordinere beskjeder, for å fortelle utenforstående om hva som foregår og som kilde for journalister som rapporterer om begivenhetene. Å finne likesinnede kan sende terskelen for å ta det første skrittet ut på gatene - man vet at man ikke er alene med sine meninger.
I twittertåka glemmer man dessuten lett et sosialt medium med langt større utbredelse - mobiltelefonen. Men selv om en revolusjon blir tvitret om, foregår den verken på internett eller telefon.
Da egyptiske myndigheter hadde sperret av internett og telefonnettverk, var det allerede for sent. Demonstrasjonene fortsatte - sterkere enn før, og tvang regjeringen fra makta.
President Mubarak har forsvart opptredenen til de egyptiske sikkerhetsstyrkene. Samtidig meldes det også om at politiet noen steder har gitt opp å slåss med demonstrantene, scener som minner om det som skjedde i Tunisia før Ben Alis fall.
Alt kan skje
Nå utvikler situasjonen seg så fort at artikler knapt rekker å bli skrevet ferdig før de er foreldet. Sannheter står for fall, kanskje regimer også.
Tunisia har kanskje falt, men andre arabiske regimer, som i Egypt og Jordan, har større erfaring med protestbevegelser og er fast besluttet på å holde seg ved makten, skrev Marc Lynch, professor i statsvitenskap og internasjonale relasjoner ved George Washington University, i tidsskriftet Foreign Policy for to dager siden. Det virker allerede lenge siden.
- Leksen de fleste ser ut til å ha lært er ikke "vær mer demokratisk", men vær tøffere" (…) Kort sagt finnes det mange grunner til å se Tunisia som et engangstilfelle", argumenterte professoren.
Men:
- Men likevel… føles det ikke slik. Scenene i Kairo i går står som en kraftig korreks til enhver analytisk skråsikkerhet. Det egyptiske regimet var fullt forberedt, sikkerhetsstyrkene var på vakt, internett forstyrret og al-Jazeera i stor grad holdt unna… og likevel strømmet titusener av mennesker ut i gatene og satte sammen en av de største demonstrasjonene i nyere egyptisk historie.
Når dette skriver, har demonstrantene tvunget Mubarak til å oppløse regjeringen.
Amnesty om Egypt
Egyptiske menneskerettighetsaktivister er under press. Mobilkontoene til flere prominente menneskerettighets- forkjempere ble stengt i forkant av demonstrasjonene fredag.
Amnesty International sender nå et etterforskningsteam til Egypt for å samle inn informasjon om situasjonen for menneskerettighetene i landet i disse dager og for å gi støtte til utsatte menneskerettighetsaktivister.
- Egyptiske myndigheter må tøyle sikkerhetsstyrkene for å unnngå et blodbad, sier Amnesty Internationals direktør for Midtøsten og Nordafrika, Hassiba Hadj Sahraoui.
Ifølge internasjonal rett kan politiet bare bruke makt når det er strengt nøvendig, og da bare i den grad det er nødvendig for å utføre deres arbeid. Skytevåpen skal bare brukes i selvforsvar eller for å forsvare andre. Egyptisk politi har brukt gummikuler og tåregass som sin første respons, også mot fredelige demonstranter, og har også skutt med skarpt.
- Myndighetene kan ikke fortsette å støtte seg på en 30 år gammel unntakstilstand, sier Sahraoui.
Amnesty om Tunisia
En delegasjon fra Amnesty International besøkte nylig Tunisia, og avdekket brutal maktbruk begått av tunisiske sikkerhetsstyrker under de siste ukenes protester. Amnesty oppfordrer egyptiske sikkerhetsstyrker til å besinne seg. Minst 26 mennesker har blitt drept siden demonstrasjonene startet.
Det er snart midnatt, etter en lang dag med demonstrasjoner og gatekamper i den egyptiske hovedstaden. Vi er slitne begge to, og avtaler å snakkes neste morgen.
- Ellers er Kairo stille før stormen, forteller hun.
Dagen etter er det taust. En halvtime etter vår skypechat trakk egyptiske myndigheter ut stikkontakten.
Hull i muren
- Selv om staten har hindret informasjon i å komme ut, vil jeg gjøre hva jeg kan for å klemme ut noen dråper av informasjon, sier John Scott-Railton, en student fra California, USA. Gjennom twitterkanalen @Jan25voices har han tilbrakt dagen med å holde internettet løpende oppdatert om demonstrasjonene i Kairo.
- Jeg jobber gjennom folk jeg kjenner, og folk de kjenner igjen. Alt er basert på forbindelser, forteller John. Han og en egyptisk venn sover på skift og har mottatt hundrevis av telefonsamtaler i løpet av dagen som holder dem oppdatert på hendelsene i Kairo. Selv om internett og de fleste telefonene er blokkert, finnes det fremdeles noen fasttelefoner som fungerer.
@Jan25voices ble startet på ettermiddagen 27. januar. Kanalen har med sine 5-600 følgere neppe noen avgjørende betydning for hendelsene i Egypt, akkurat som én ekstra person til eller fra i demonstrasjonene neppe gjør all verden til forskjell.
Jeg kom over den ved en tilfeldighet blant #Egypt og #Jan25-meldingene i twitterstrømmen. Men der var de, stemmene den egyptiske regjeringen forsøkte å kneble. John og hans bekjente hadde slått et hull i informasjonsmuren. Journalistenes kameraer og satelittelefoner kunne heller ikke stoppes.
Informasjon kommer ut, selv når egyptiske myndigheter setter i verk en digital blokade uten sidestykke. Av-knappen virker ikke. Det er for mange hull og for mange stemmer.
- Folk ringer meg, og jeg ringer jevnlig til en del telefoner rundt om i byen for å få oppdateringer. Det er en blanding av ny og veldig gammel teknologi, forklarer John.
Sosiale medier
Myndighetene virket lite forberedt på hva som skulle skje da noen aktivister på Facebook lot seg inspirere av hendelsene i Tunisia og oppfordret til en protestdag mot “korrupsjon, urettferdighet, arbeidsløshet og tortur”.
Myndighetene ventet ifølge tidsskriftet Foreign Policy ikke mer enn noen få hundre demonstranter. Den etablerte politiske opposisjonen, Wafd- og Tagammu-partiene, Det muslimske brorskapet og Mohamed ElBaradei, nobelprisvinneren som blir ansett som en rival til president Mubarak, holdt seg på dette tidspunktet unna. I stedet strømmet titusenvis av mennesker ut i gatene, og protestene spredde seg raskt til flere byer.
De første demonstrasjonene lot til i stor grad å vært spontane, organisert gjennom nettsteder som Facebook og Twitter, gjennom mobiltelefoner, og rett og slett vet at folk som har sett demonstrasjonene har sluttet seg til.
En anonym Facebook-kampanje til støtte for Khaled Said, en 28 år gammel mann som ble torturert til døde av egyptisk sivilt politi, ble før egyptiske myndigheter sperret nettet et fokuspunkt for protestene. Kampanjens engelske Facebook-side har over 20.000 følgere, mens den arabiske siden ble fulgt av 273.482 mennesker da dette ble skrevet.
Said ble drept i juni i fjor, etter å ha lastet opp en video på internett som angivelig viste politifolk som delte beslaglagte narkotikapenger mellom seg. Saken ble et samlingspunkt for aktivister som protesterer mot politivold, og samlet tusenvis av demonstranter også før protestene som nå har brutt ut.
Selv om et mindretall har tilgang til eller er aktive brukere av de sosiale mediene, kan de spille en viktig rolle for å spre og koordinere beskjeder, for å fortelle utenforstående om hva som foregår og som kilde for journalister som rapporterer om begivenhetene. Å finne likesinnede kan sende terskelen for å ta det første skrittet ut på gatene - man vet at man ikke er alene med sine meninger.
I twittertåka glemmer man dessuten lett et sosialt medium med langt større utbredelse - mobiltelefonen. Men selv om en revolusjon blir tvitret om, foregår den verken på internett eller telefon.
Da egyptiske myndigheter hadde sperret av internett og telefonnettverk, var det allerede for sent. Demonstrasjonene fortsatte - sterkere enn før, og tvang regjeringen fra makta.
President Mubarak har forsvart opptredenen til de egyptiske sikkerhetsstyrkene. Samtidig meldes det også om at politiet noen steder har gitt opp å slåss med demonstrantene, scener som minner om det som skjedde i Tunisia før Ben Alis fall.
Alt kan skje
Nå utvikler situasjonen seg så fort at artikler knapt rekker å bli skrevet ferdig før de er foreldet. Sannheter står for fall, kanskje regimer også.
Tunisia har kanskje falt, men andre arabiske regimer, som i Egypt og Jordan, har større erfaring med protestbevegelser og er fast besluttet på å holde seg ved makten, skrev Marc Lynch, professor i statsvitenskap og internasjonale relasjoner ved George Washington University, i tidsskriftet Foreign Policy for to dager siden. Det virker allerede lenge siden.
- Leksen de fleste ser ut til å ha lært er ikke "vær mer demokratisk", men vær tøffere" (…) Kort sagt finnes det mange grunner til å se Tunisia som et engangstilfelle", argumenterte professoren.
Men:
- Men likevel… føles det ikke slik. Scenene i Kairo i går står som en kraftig korreks til enhver analytisk skråsikkerhet. Det egyptiske regimet var fullt forberedt, sikkerhetsstyrkene var på vakt, internett forstyrret og al-Jazeera i stor grad holdt unna… og likevel strømmet titusener av mennesker ut i gatene og satte sammen en av de største demonstrasjonene i nyere egyptisk historie.
Når dette skriver, har demonstrantene tvunget Mubarak til å oppløse regjeringen.
Amnesty om Egypt
Egyptiske menneskerettighetsaktivister er under press. Mobilkontoene til flere prominente menneskerettighets- forkjempere ble stengt i forkant av demonstrasjonene fredag.
Amnesty International sender nå et etterforskningsteam til Egypt for å samle inn informasjon om situasjonen for menneskerettighetene i landet i disse dager og for å gi støtte til utsatte menneskerettighetsaktivister.
- Egyptiske myndigheter må tøyle sikkerhetsstyrkene for å unnngå et blodbad, sier Amnesty Internationals direktør for Midtøsten og Nordafrika, Hassiba Hadj Sahraoui.
Ifølge internasjonal rett kan politiet bare bruke makt når det er strengt nøvendig, og da bare i den grad det er nødvendig for å utføre deres arbeid. Skytevåpen skal bare brukes i selvforsvar eller for å forsvare andre. Egyptisk politi har brukt gummikuler og tåregass som sin første respons, også mot fredelige demonstranter, og har også skutt med skarpt.
- Myndighetene kan ikke fortsette å støtte seg på en 30 år gammel unntakstilstand, sier Sahraoui.
Amnesty om Tunisia
En delegasjon fra Amnesty International besøkte nylig Tunisia, og avdekket brutal maktbruk begått av tunisiske sikkerhetsstyrker under de siste ukenes protester. Amnesty oppfordrer egyptiske sikkerhetsstyrker til å besinne seg. Minst 26 mennesker har blitt drept siden demonstrasjonene startet.