Oljefondet - Investering i etikk eller profitt?

Av Lisa Marie Gamlem

Siden 1997 har oljefondet investert i utenlandske aksjer. Formålet har vært størst mulig avkasting til en gitt risiko. Disse investeringene er ikke underlangt noen etiske retningslinjer, verken når det gjelder miljøkrav eller respekt for menneskerettigheter.

- Det har rett og slett vist seg å være for vanskelig, kommenterer finansminister Karl Eirik Schjøtt-Pedersen.

Ukontrollerbart

Det "vanskelige" med oljefondet er at pengene nå plasseres i rundt 10 000 bedrifter - et investeringsunivers som ifølge finansdepartementet er for stort til å la seg kontrollere. Fondet er aktivt inne i 2000 av disse bedriftene, hovedsakelig i Europa, USA og Canada, men også i Australia, Hongkong og Singapore. Regjeringen har så langt ikke funnet noen etisk ekskluderingsmekanisme som oppfyller de krav som må stilles til "klarhet, konsistens og praktiserbarhet", jamfør ordlyden i revidert nasjonalbudsjett for 1998.

Avsløringer

I mars i år kunne stortingsgruppa til Sosialistisk Venstreparti avsløre at oljefondet investerte i flere bedrifter innen tvilsomme kommersielle virksomheter. Blant funnene var selskapet Singapore Technologies som produserer landminer. Da SVs Øystein Djupedal under en spørretime 21. mars foreslo at Norge skulle trekke sine investeringer ut av denne bedriften, ble forslaget blankt avvist av statsminister Jens Stoltenberg. Statsministeren begrunnet sitt svar med å si at det å trekke oljefondet ut av mineproduksjonen ville "innebære en dramatisk omlegging av petroleumsfondet, som har som oppgave å sikre best mulig avkastning til lavest mulig risiko".

Økt avkastning

Argumentet om best mulig avkastning har ofte blitt brukt mot tilhengerne av en etisk kontroll av oljefondet. Økonomiprofessor Øystein Noreng ved BI har som utgangspunkt at enhver begrensning på oljefondets investeringer i praksis vil redusere avkastningen.

- Dersom man bare skal satse på firma man vet opererer som om de var underlagt norsk lov, vil man få et svært begrenset investeringsunivers. Oljefondet handler om våre framtidige pensjoner. Selvsagt bør man ikke investere i firma som notorisk bryter viktige menneskerettigheter, men utgangspunktet for investeringen bør være å få mest ut av pengene som er der, sier Øystein Noreng.

Sosial risiko

Desmond McNeill, leder ved Senter for utvikling og miljø, er ikke enig. Han mener at gjennom å innføre etiske kriterier kan man minske risikoen på investeringene og samtidig øke avkastningen på oljeformuen.

- Pengene i oljefondet investeres nå tilfeldig i ulike selskaper og med en bred spredning. I praksis betyr en stor spredning på investeringene en stor risiko. Over tid vil det også være mer risikabelt å investere i bedrifter som går imot de sosiale retningslinjene ellers i samfunnet. Man får innflytelse gjennom å være en aktør som stiller krav som er i overensstemmelse med utenrikspolitikken for øvrig, sier Desmond McNeill. Han tror en annen strategi vil skape ubalanse over tid.

Interessekonflikt

Det er en klar konflikt mellom Norges egne kortsiktige interesser og de globale fellesinteressene i forvaltningen av oljeformuen. Bortsett fra at det som et prøveprosjekt i år ble opprettet et lite miljøfond som en del av oljefondet, er de norske egeninteressene foreløpig enerådende. Miljøporteføljen utgjør én milliard kroner - av 400 milliarder - som skal investeres etter miljøkriterier.

- Jeg har tro på at vi begynner med enkle prosjekter som miljøporteføljen der man tar en mindre sum penger og spesifiserer investeringsuniverset. Senere kan dette utvides til andre kriterier som for eksempel menneskerettigheter, sier Audun Ruud, forsker ved Senter for utvikling og miljø.

Et politisk instrument

Audun Rud tror at ønsket om etisk styring er en motreaksjon på en utvikling som lenge har vært markedsstyrt. Han får følge av sin kollega Desmond McNeill.

- Næringslivet består av en rekke viktige aktører som hittil har vært apolitiske og uengasjerte. Gjennom å sette kriterier for menneskerettigheter når man investerer, har staten en mulighet til å engasjere og skape positive ringvirkninger i finansverdenen, sier Desmond McNeill. Han tror at dersom noen setter standarden vil det skapes en dominoeffekt og andre vil følge etter. Nettopp derfor mener McNeill at det er så viktig å opprettholde et press på den norske regjeringen for å få gjennomslag for å bruke oljefondet som et politisk instrument i kampen for en mer rettferdig verden.

Utfordringer

Som et svar på SVs kritikk har regjeringen nylig gitt signaler om at de vil se på muligheten for å utarbeide utrykningsmekanismer innenfor oljefondets nåværende retningslinjer. Det betyr at staten vil kunne trekke seg ut av en bedrift dersom noen først kan påvise at den aktuelle bedriften bryter viktige miljø- eller menneskerettigheter.

- Det er en kjempeutfordring for de ideelle organisasjonene å kartlegge firma de mener bryter viktige menneskerettigheter. Det er en stor oppgave, men først da har vi en reell debatt, mener BI-professor Øystein Noreng.

Investering i tortur?

Det er fortsatt et ubesvart spørsmål om det er en rimelig arbeidsfordeling at regjeringen legger bevisbyrden for uetiske investeringer ut til folket. Et konkret eksempel illustrerer dette.

Amnesty Norge har mistanke om at et av selskapene i oljefondets portefølje sitter på patentrettighetene til elektrosjokkutstyr, redskaper som brukes til tortur. Mistanken er basert på dokumentasjon fra selskapet i 1976 da rettighetene ble stadfestet. Selv om patentrettigheter vanligvis varer i 25 år vil selskapet verken bekrefte eller avkrefte at de fremdeles sitter på disse rettighetene. Så lenge vi ikke har noen etiske retningslinjer for hvilke former for investeringer vi ikke kan akseptere å tjene penger på under noen omstendighet, kan vår framtidige rikdom altså styrke krefter vi ellers ønsker å bekjempe.

400 milliarder kroner og et ansvar

Publisert i AmnestyNytt 2001/2.