Patricio ble torturert under Pinochet

En av de som opplevde dette kuppet på nært hold er Patricio Briceño fra Chile. Vi møter 57-åringen hjemme på Kongsberg der han i sitt hvite trehus mimrer tilbake til 70-tallets Chile.

Patricio vokste opp som sønn av en politisk aktivist, og det var naturlig for ham og søsknene å involvere seg i politiske saker. Sammen arbeidet de med kampanjer for president Salvador Allende. Den engasjerte familien arbeidet frivillig, og engasjementet smittet over på hverandre.

Men for sosialistiske aktivister var det å leve i Chile på denne tiden preget av uroligheter og bekymringer.

Militærbiler og bevæpnede soldater overvåket og patruljerte gatene, og drev skremselstaktikk. Om de ikke kunne se de militære, kunne de høre dem.

- Vi hørte skyting til alle døgnets tider, og hadde venner som ble drept eller savnet. Noen av de savnede er fortsatt savnet i dag. De ble plutselig borte. Min familie, og spesielt min mor, var redde og urolige. Militære biler patruljerte gatene til alle døgnets tider, det var terror, sier Patricio.

Tortur i fengsel

For opposisjonen var det motsatt. Naboer feiret høytlytt i gatene da det militære kuppet kom, og gleden var stor. Landet var delt i to; med sosialistene på den ene siden og de høyre radikale på den andre siden. Patricio sine naboer tystet flere ganger på familien Briceño til politiet og militærmaktene, som stadig kom på uanmeldte besøk og ransaket huset. De kunne aldri føle seg helt trygge.

- Vi begynte tidlig å bli politiske aktive. Kun året etter militærkuppet ble jeg arrestert for første gang, som 19-åring. De kom hjem til oss og fengslet først min far, deretter meg og mine brødre. Jeg hadde ingen kontakt med mine brødre i fengselet. Det var et hardt liv i fengsel med dårlig søvn, psykisk tortur og jeg ble slått hardt og ofte. Slag og slåsskamper ble en daglig rutine, forteller Patricio med tungt hjerte.

Også brødrene til Patricio ble fysisk avstraffet, og daglige slag ble en del av rutinen. Aller verst gikk det utover hans far, som var en kjent politisk aktivist. Han ble torturert med strøm og slag, og ble alvorlig syk.

Å være isolert og ikke vite hvordan det gikk med familien var ekstremt tungt for Patricio. Ett år var han fengslet, fortsatt en tenåring, men med større bagasje enn andre tenåringer. Både sjansene og frykten for å bli fengslet igjen var stor. Men det skulle ikke stoppe den unge aktivisten i å fortsette å kjempe for sin sak og for sine meninger.

- De kunne komme og hente meg når som helst, jeg visste aldri når jeg skulle bli fengslet igjen. Jeg hadde ulovlig kontakt med partiet mitt, de kunne komme natt og dag, forteller han.

Fengslet for andre gang

Det skulle gå to år før Patricio ble hentet i sitt eget hjem, og atter en gang fengslet. Året var 1977, og denne gangen skulle han sitte inne i noen måneder. Livet i fengsel hadde ikke endret seg, samme prosedyre med slag og tortur ventet han.

Da han kom ut igjen noen måneder senere, ble han anbefalt av sine venner i sosialistpartiet å flytte på seg. Gjentagelsesfaren for fengsling var stor, og det forsvant stadig venner og aktivister som hadde sittet fengslet. Ingen vet hvor de ble av, og flere er fortsatt ikke gjort rede for. Patricio la ut på hvileløs flytting:

- Jeg reiste rundt i Chile, fra nord til sør, øst og vest. Jeg hadde noen tanter jeg bodde flyktig hos, men jeg kunne aldri bli på samme sted lenge, forteller han.

Sammen med en venn klarte han å rømme til Argentina noen måneder etter den siste tiden i fengselet. Heller ikke her kunne de være helt trygge, og måtte gjemme seg. Han kunne ikke vise seg på gaten, og kunne ikke ta kontakt med familien sin i Chile. Patricio hadde flyktet fra alt han eide og fremtiden var preget av usikkerhet.

Flyktning

I 1983 fikk Patricio politisk asyl i Bolivia, før han to år senere fikk valget mellom tre land å reise til som flyktning: Canada, Australia eller Norge. Patricio valgte Norge, hvor hans bror allerede hadde fått asyl og slått seg til ro. 7 år etter at Patricio først flyktet fra Chile, skulle han endelig komme til et trygt land og endelig få se en del av familien sin igjen.

- Jeg hadde ikke sett min bror på mange, mange år. Jeg visste ikke mye om han eller hvordan det hadde gått med han. Det var et tøft gjensyn. Veldig hardt, og veldig følelsesladet, men endelig var vi sammen igjen, sier Patricio rørt.

Selv etter så mange år er det tydelig å se at gamle følelser og minner ikke ligger dypt under huden, og at det er vanskelig å snakke om.

Nytt liv i Norge

Det nye livet i Norge var hardt. Minnene satt ferskt i, og integreringen i et nytt og fremmed land var vanskelig. Språkforskjellene fra spansk til norsk var store, og kulturforskjellene likeså. Men troen og kampviljen mistet Patricio aldri. Det ble nå enda viktigere enn noen sinne å fortsette arbeidet han hadde begynt på i Chile, skrive artikler og jobbe for ytringsfriheten.

I slutten av 1986 møtte han Åse som senere skulle bli hans kone og store kjærlighet. Halvannet år senere kom datteren Isabel Amanda, og senere sønnen Daniel. Livet endret seg drastisk for Patricio, og grunnlaget var lagt for et lykkelig liv i Norge.

I 1990, etter 17 års diktatur, ble det holdt demokratiske valg i Chile. Diktaturet hadde falt. Gleden var stor for Patricio. Kampen han hadde kjempet for var endelig over.

- Jeg er fortsatt politisk aktiv, og engasjerer meg spesielt for Latin-Amerika. Men jeg har det veldig bra nå, livet mitt er godt, sier Patricio.

Savner offisiell beklagelse

Etter at demokratiet kom til Chile og den nye regjeringen var innsatt, begynte arbeidet med erstatning for de mange ofrene og pårørende i Chile. Dette skulle vise seg å bli en lang prosess.

- Alt ble sjekket, og alt skulle være registrert. Alle dokumenter, alle hendelser, forteller Patricio.

- Vi måtte dokumentere at vi var forfulgt, at vi hadde asyl i kirken, og samle dokumenter fra sosialistpartiet. Noe av det var vanskelig å få tak i, og det har vært en lang vei.

I fjor kom endelig den gledelige nyheten om at Patrico skulle få erstatning. For ham var godt å få en type erkjennelse fra regjeringen om alt han hadde gått gjennom. Med en engangssum og deretter en fast sum i måneden resten av livet, kompenseres Patricio økonomisk for forfølgelsen og torturen han flyktet fra.

Men en offisiell erkjennelse på hans opplevelser og en beklagelse står han uten. Og den kan ikke kjøpes for penger.

- Beklagelsen savner jeg. Jeg har ikke mottatt noen form for unnskyldning fra chilenske myndigheter. Jeg savner en formell erkjennelse på hva jeg og mine har gjennomgått, noe de økonomiske summene ikke kan dekke, forklarer Patricio.