Patti Smith: Med hjerte for Amnesty

Patti Smith strekker en knyttet neve i været og oppfordrer publikum i Vega til å støtte kvinnene i det russiske punkband Pussy Riot, som sitter fengslet for å ha spilt en kritisk sang om president Putin i en katedral i Moskva. Begeistringen skyller tilbake mot den 65-årige rockelegenden med det lange, grånende håret, mens hun spiller sin signatursang ”People Have The Power”. Typisk for den karismatiske poeten og rockemusikeren. Hun er en av få musikere som kan levere en sviende og presis kritikk av korrupte politikere og multinasjonale virksomheter – og som er elsket av sitt publikum for sin kamp mot undertrykkelse og urettferdighet.

Støtter Amnesty
Tre dager tidligere ringte Patti Smiths personlige manager og fortalte at Patti Smith gjerne ville møte Amnesty – et av ganske få intervjuer på hennes Europa-turne. Møtet var en oppfølgning på kontakten jeg hadde med Patti Smith i 2008, da hun donerte en serie signerte bilder, tegninger og bøker som et heldig dansk Amnesty-medlem vant ved 60-årsfeiringen av FN’s Verdenserklæring om Menneskerettigheter.

– Ble han glad for premien?, spør Patti Smith da vi sitter sammen i et værelse ovenfor konsertsalen.

Jeg forklarer at glad kanskje ikke er et tilstrekkelig ord. Vinneren var en ihuga Patti Smith-fan, så premien fant sin riktige eier. Patti Smith smiler.

–Jeg er glad for å kunne yte mitt beskjedne bidrag til Amnestys fantastiske arbeid, sier hun og unnskylder deretter at hun er trett etter tre måneder på landeveien med bandet sitt.

– Jeg har mistet tidsfornemmelsen. Jeg er klar for å dra hjem, sier hun.

Avtalen er at vi ikke skal snakke om musikk eller bøker og kunst, men om politikk, religion, krig, ytringsfrihet, Pussy Riot – og folket.

Energien
Gjennom hele karrieren har du vært en sterk stemme for de svakeste, med et mantra om at folket har makten. Hvor kommer energien og styrken din fra?

– Jeg ser det ikke på den måten – at jeg har mer energi enn andre mennesker. Vi har alle våre kall og vi har ting som vi føler at vi skal gjøre. Se på en person som Alan Ginsberg (amerikansk forfatter og aktivist, red.). Jeg kommer slett ikke i nærheten av å nå opp på hans energinivå i forhold til å samle folk om en sak og gå til demonstrasjon. Måten han kunne bringe folk sammen på var fantastisk. Jeg gjør det jeg kan som artist og kunstner, men jeg er ikke politiker. Jeg er heller ikke politisk. Jeg er humanist. Min energi kommer fra å være menneske og mor, og være bekymret for mine barns fremtid og alle andre barns fremtid. I kveld – hvis jeg er trøtt før konserten – vil jeg allikevel finne frem energien. Resten kommer fra publikum. De er veldig sjenerøse med energien – og de gir meg mye.

Er ditt mantra om ’People have the power’ en reaksjon på politisk korrupsjon og maktmisbruk?

– Det var faktisk mannen min sitt ordspråk. Vi har alle en kreativ energi som vi kan bruke som vi vil. Vi har alle styrke til å gjøre noe, uansett om det er små ting. Hvis du ikke kan hjelpe en befolkning å bekjempe hungersnød, så kan du kanskje lage suppe til naboen din. Vi kan alle gjøre noe. Noen gjør store ting og noen gjør små ting, men de er alle nødvendige. Det er et veldig enkelt konsept. Vi har alle en indre styrke, og hvis vi forener energien så multipliseres den til noe stort. Hvis vi er utilfredse med presidenten, kan vi forenes og stemme imot ham. Vi kan endre utviklingen. Vi kan streike og stenge en fabrikk. Vi kan rense en elv. Hvis vi står sammen, kan vi skape store resultater.

Folket
I sin selvbiografi ”Just Kids” skriver Patti Smith om sinnet og sorgen som rammet henne da den amerikanske predikanten og borgerrettighetsaktivisten Martin Luther King ble drept i et attentat i 1968. Hun forsøkte den gangen å sette ord på følelsen av maktesløshet som drapet utløste i henne - uten hell.

”Det virket som om hver gang jeg ville uttrykke urettferdighet, kunne jeg aldri finne de riktige linjene”, skriver Patti Smith.

Føler du deg noensinne maktesløs i en politisk sammenheng?

– Jeg føler meg aldri maktesløs som person, men jeg er klar over at forandringer ikke kommer med en person eller en håndfull personer. Selv tusen mennesker er noen ganger ikke nok. Da vi gikk imot Bush, som var på vei til å lansere krig mot Irak, var det veldig vanskelig å samle folk – de var fylt med frykt etter terrorangrepet den 11. september. Jeg følte meg ikke maktesløs, men vi hadde ikke befolkningen med oss. Det er på samme måte med våre bedrifter, som er så store og så korrupte og aggressive at de får oss til å føle oss så små, og at vi ikke kan stille opp med noe. Og på en måte er det riktig. Med mindre vi står sammen. Det er Gandhis lære. Han stod opp mot det britiske imperium med så små midler som å lage sitt eget salt og veve sitt eget tøy. Men han hadde millioner av mennesker bak seg, og det fikk imperiet i kne. Man kan ikke skape forandring med en halvhjertet innsats. En kunstner eller poet eller musiker kan inspirere og lede et folk, men i det store og hele er det mennesker i flertall som endrer verden.

Det arabiske opprøret har skylt over Midtøsten og Nord-Afrika gjennom de seneste to årene, og folket har krevd demokrati og ytringsfrihet. Hva er din beskjed til diktatorene, som undertrykker sitt folk?

– Jeg ville ikke engang vurdere å snakke med dem. Jeg vil snakke med folket. Det de gjør ved å risikere livet er skremmende, men igjen – det er de store menneskemengdene som tvinger diktatorer i kne. Det samme gjelder i Russland, hvor president Putin og presteskapet fengslet de tre kvinnene i Pussy Riot for å finne på en ny form for bønn. Min beskjed er ikke til Putin eller kirken, men til folket om at de ikke må finne seg i det. For det er helt i orden at en ny generasjon finner nye måter å be på. Jesus ble korsfestet for å innføre en ny form for bønn. Husk, kirken er ikke vår kanal til Gud. Putin er ikke vår kanal til Gud. Disse menneskene, kirkens ledere, er ingenting. Ingen president, ingen prest, ingen næringslivsleder er noe uten sin befolkning. Ellers ender du som konge av ingenting. Folket skal forstå hvor nødvendige de er. Selv Gud har bruk for folket, for vi forstørrer konseptet Gud med vår kjærlighet og tro. Folk er viktig.

Kirken
Kan du forstå at noen mennesker blir opprørt over at Pussy Riot fremførte protesten i en kirke?

– Hva er en kirke? Det er et menneskeskapt hus som skal forestille et sted der hyrden og fårene kan søke beskyttelse. Hverken presten eller presidenten er herre over kirken. Det er Kristus. Ville Kristus fengsle tre kvinner som synger en bønn som er ny, aktuell og revolusjonerende? Hvem andre enn Kristus er bedre til at forstå en revolusjonerende bønn? Han er den ultimative revolusjonære person! Punktum! Så jeg føler at både presten og Putin er karikaturer. Jeg føler meg enda mer sint og skuffet over presten, som lar disse kvinnene bli fengslet. Det som gjør meg aller mest sint er arrogansen som ligger i at det er hans hellige hus, og at det ikke er plass til andre uttrykksformer enn kirkens egne ritualer for å vise sin bekymring. For det er ikke det Jesus ønsket. Folk sulter og lider i hele verden. Hvis Jesus kom tilbake til jorden, ville han ta seg av dem fremfor å besøke disse store byggverkene og katedralene. Han ville være likeglad med kirken og prestene. Han er mannen som veltet bodene foran templet og kastet sølvmyntene på gaten.

Ungdommen
I mange av verdens land foregår det urettferdige rettssaker hvor mennesker straffes på bakgrunn av oppblåste anklager. Hvordan skal vi noensinne komme det til livs?

– Det er jo ikke kun Pussy Riot. Vi ser det også i USA hvor hundrevis av mennesker stadig blir internert på Guantánamo Bay uten siktelse og uten anklage, etter mishandling og grove brudd på deres rettigheter. Og så er det John Walker Lindh (amerikansk statsborger, som ble pågrepet som fiendtlig kombattant i Afghanistan i 2001, red.). Han fikk 20 års fengsel og ble det sorte fåret etter 9/11, selv om han ikke har skutt eller drept noen amerikanere. Han ble fengslet som 20-åring. Nå er han 30, og han er til og med blitt fratatt retten til å be sammen med sine muslimske brødre. Han er blitt straffet langt utover de rimelige, og han anker til staten for å få lov å utøve fellesbønn i fengslet. Hvorfor straffer vi mennesker på den måten?

– Det er også fredsaktivisten Rachel Corrie, som ble drept av en israelsk bulldoser under en militæraksjon mot palestinske bebyggelser (i 2003, red.). Jeg ser på de tre begivenhetene samlet, selv om man ikke kan snakke om en sammensvergelse. Israel har nettopp frikjent militæret for drapet. Min regjering vil ikke la John Walker Lindh be sammen med sine muslimske brødre. Og den russiske regjeringen fengsler tre unge kvinner for å fremføre en revolusjonær bønn i en kirke. Men det er tre eksempler på at den unge generasjonen prøver å protestere og bringe oppmerksomhet rundt ting som de føler er feil. Det er unge mennesker som blir rettsforfulgt av tre store statsmakter – Russland, USA og Israel.

– Folk lurer noen ganger på hvorfor den unge generasjonen noen ganger føler seg oppgitt og fortapt. Mitt raseri gjelder ikke bare Pussy Riot, men alle de tre sakene og alle de sakene jeg ikke har kjennskap til. Jeg er bekymret for at den unge generasjonen føler seg maktesløs, og fødes inn i en verden som er så korrupt at de ikke har noen steder å gå. Mitt budskap er at de kan gå til hverandre. De kan samles – også gjennom moderne teknologi som gjør det mulig å møtes online. Den nye generasjonen kan med et trykk med pekefingeren samles globalt i millionvis om en sak eller et mål. De har mye større makt enn de er klar over.

Frelseren
Når du ser tilbake på starten av din egen karriere, kunne du ha vært en av de tre kvinnene i Pussy Riot?

– Absolutt. Da min første plate ”Horses” kom ut med sangen ”Gloria” og teksten ”Jesus died for somebodys sins but not mine”, mottok jeg hatbrev og trusler fra folk som hevdet at jeg ville bli straffet av Gud. Hvis jeg hadde bodd i et mer rigid samfunn, ville det helt sikkert ha fått større konsekvenser for meg. Men selv med alle sine feil har det amerikanske samfunn stadig et sterkt vindu til ytringsfrihet. Jeg har blitt straffet på ulike vis, for eksempel ved å bli nektet spilletid på radioen, eller ved at mine plater har blitt forbudt i visse stater. Men det er ting jeg kan leve med, for jeg har fremdeles retten til å uttrykke og synge disse sangene. Da jeg lagde albumet ”Easter” med sangen ”Rock’n’roll Nigger”, ble platen forbudt i store deler av sydstatene. De forstod ikke tekstene mine. De sa at jeg ikke trodde på Jesus Kristus. Men jeg sa at jeg tror så mye på Jesus at han er det aller første ordet på min første plate. Sangen var en reaksjon på organisert religion, men jeg har senere kommet frem til at Jesus ikke er en del av organisert religion. Hans lære ligger langt fra organisert religion. Fundamentalt sier han kun at vi skal elske hverandre og behandle hverandre som vi selv gjerne vil behandles. Det er et meget enkelt konsept. Vi har ikke bruk for templer og palasser og et hierarki av prester til at fortelle oss det. Og hvis prestene selv adlød Jesu lære, ville de ha omfavnet Pussy Riot og forsøkt å forstå dem. Jeg sier ikke at de nødvendigvis skal like musikken deres. Men de burde glede seg over at de kommer til kirken for å søke frelse. Det er Jesus’ hus. Ikke prestenes. Jeg skulle ønske at jeg kunne spørre prestene om de tror at Jesus ville ha kastet de tre kvinnene ut av kirken og gitt dem to år i fengsel. Hva ville Jesus ha gjort?


“Jesus died for somebody’s sins, but not mine”.

“Hvis prestene selv adlød Jesu lære, ville de ha omfavnet Pussy Riot og forsøkt å forstå dem”.

“En kunstner eller poet eller musiker kan inspirere og lede et folk, men i det store og hele er det mennesker i flertall som endrer verden”.

“Hvem andre enn Kristus er bedre til at forstå en revolusjonerende bønn? Han er den ultimative revolusjonære person! Punktum!”


Tre saker Patti Smith engasjerer seg i:

• Rachel Corrie: I 2003 drepte en israelsk bulldoser den 23 år gamle fredsaktivisten Rachel Corrie fra USA i Rafah i sydlige Gaza. Sammen med en gruppe aktivister forsøkte hun å hindre militæret i å ødelegge palestinske hjem. Ikledd en sterk oransje jakke og med en megafon i hånden, kjørte bulldoseren over henne to ganger, og hun døde senere av skadene. Familien hennes tok ut tiltale mot Israel, men i august 2012 bestemte en israelsk domstol at militæret ikke var ansvarlige for hennes død. Amnesty fordømmer avgjørelsen og har bedt om en uavhengig granskning.
• Pussy Riot: Tre unge kvinner, medlemmer av det russiske punkbandet Pussy Riot, ble i februar 2012 arrestert og anklaget for ”hooliganisme” motivert av religiøst hat. Dette skjedde etter at de hadde fremført en Putin-kritisk sang i en katedral i Moskva. 22 år gamle Nadezhda Tolokonnikova og 24 år gamle Maria Alekhina, begge småbarnsmødre, ble dømt til 2 års fengsel og sendt i fangeleire langt unna hovedstaden. 30 år gamle Jekaterina Samutsevitj ble løslatt etter 8 måneder i forvaring. Amnesty anser kvinnene som samvittighetsfanger og ber om deres umiddelbare løslatelse.
• John Walker Lindh: Han ble tatt til fange av Nordalliansen i Afghanistan i november 2001. Han inngikk et forlik med den amerikanske statsadvokaten, erklærte seg skyldig i å ha vært i besittelse av våpen og materiale som støttet Taliban, og ble dømt til 20-års fengsel. Det eksisterer ingen bevis på at han skal ha løsnet skudd, verken mot afghanske eller amerikanske styrker. USA lanserte arrestasjonen av John Walker Lindh som en viktig begivenhet i deres krig mot terror. Amnesty har kritisert saken på grunn av manglene på bevis.

PATTI SMITH:

• Født 30.desember 1946 i Chicago. Moren hennes var medlem av Jehovas Vitner og Patti fikk en strengt religiøs oppdragelse, frem til hun som tenåring forlot religionen og dro til New York. Der fikk hun jobb i en bokhandel på Manhattan og møtte fotografen Robert Mapplethorpe. De to var hverandres første kjærlighet og forble bestevenner til han døde av AIDS i 1989. Paret var en del av New Yorks hippie-kultur-scene og levde frem og tilbake på det berømte Chelsea Hotel, sammen med andre kjente navn som Bob Dylan, Lou Reed, Janis Joplin og William S. Burroughs.
• Patti har referert til den franske poeten Arthur Rimbaud som sin elsker. Mange musikkritikere har beskrevet henne som ”Rimbaud med Marshall-forsterkere”, på grunn av hennes poetiske sangtekster. I 1971 fremførte hun for første gang sine dikt offentlig, og året etter ble hennes første diktsamling, ”Seventh Heaven”, publisert.
• Patti debuterte som artist i 1975 med albumet ”Horses”, etterfulgt av ”Radio Ethiopia”. Hun har gitt ut totalt 11 album, det siste, ”Banga”, kom ut i 2012. Hun har skrevet 15 bøker og diktsamlinger, blant annet ”Just Kids” i 2010 som vant USA National Book Award, og som tar for seg hennes liv sammen med Mapplethorpe.
• Politisk har Patti vært en tøff kritiker av USAs krig mot terror og Israels ulovlige bosettinger. Hun ledet den første storskalademonstrasjonen i USA mot Irak-krigen, da den fremdeles lå på tegnebordet i 2002, og hun har bedt om at tidligere president George W. Bush blir stilt for riksrett. I 1997 skrev hun sangen ”1959”, som handler om Kinas invasjon av Tibet, og i 2006 skrev hun sangene ”Qana” og ”Without Chains” om de israelske drapene på sivile i byen Qana i Libanon og om Guantánamo-fangen, Murat Kurnaz. Det siste året har hun protestert offentlig mot Russlands president, Vladimir Putin, under sin verdensturne.