Rasisme i en autoritær verden

Donald Trumps andre inntreden i det hvite hus har vekket vår alles oppmerksomhet. For mange kulminerte dette da Trump og JD Vance tok imot Ukrainas president Volodymyr Zelensky og viste for alle og enhver at de tidligere alliansene i verden ikke lenger er like åpenbare.

Etniske og religiøse minoriteter i vestlige land har på sin side aldri fått tatt del i disse alliansene på lik linje med den vestlige majoritetsbefolkningen. Dette har vi sett ved flere anledninger, senest da minoriteter ble nektet utreise av Ukraina da Russland begynte sin invasjon. Diskriminerende prosesser i arbeidsliv, boligmarked eller helsesektoren, etnisk profilering av menn med innvandrerbakgrunn, eller en stadig økende islamofobi og antisemittisme som en direkte trussel mot muslimer og jøders livsutfoldelse. Det er lenge siden det har vært mer skummelt å være en del av den europeiske middelklassen med tanke på verdens uroligheter. Samtidig må vi huske at også i kriser er det minoriteter som rammes hardest. Rasismen finnes langs de samme linjene i både krig og i fred selv om de er vanskeligere å få øye på i urolige tider.

Systemer som sikrer rettssikkerhet

I Februar 2022 gikk det kaldt nedover ryggen på mange minoriteter i Europa. Først kom ryktene, deretter beretningene, om at afrikanske, arabiske og latinamerikanske personer ble stanset ved den Ukrainske grensen i sitt forsøk på å flykte ut av landet. Det var satt opp busser som skulle ta menneskene på flukt til Polen, men ukrainske grensevakter og politi avgjorde basert på hudfarge og bakgrunn hvem som slapp forbi. UNICEF kunne også bekrefte at de mottok meldinger om tilsvarende (Poland: Authorities must act to protect people fleeing Ukraine from further suffering - Amnesty International).

Ukrainas statsadvokat, David Sakvarelidze, uttalte at dette var følelsesmessig vanskelig for ham fordi han så europeiske mennesker med blå øyne og blondt hår bli drept. Lederne i den Afrikanske Union reagerte på «sjokkerende rasistisk oppførsel» ved grensene som et tydelig eksempel på en innarbeidet og normalisert rasisme.

Her hjemme kunne kommunestyret i Drammen på starten av fjoråret skilte med at de kun ønsket ukrainske flyktninger til sin by fordi det forenkler integreringsprosessen. Det er verken ulovlig, eller nødvendigvis galt, å ha preferanser for hvilke kriterier som skal ligge til grunn i mottak av flyktninger. Det er heller ikke feil å reagere mer på at mennesker som ligner deg selv blir drept. Det som derimot er problematisk, er å frata minoriteter i krisesituasjoner grunnleggende menneskerettigheter basert på etnisitet eller opphav.

Å tilrettelegge for tryggere fluktruter for hvite europeere sammenlignet med melaninrike mennesker fra det globale sør representerer en stadfestelse, og fortsettelse, av hvordan mange svarte og brune mennesker ser og opplever verden, og hvordan de behandles i den.

Etniske stereotypier lever i beste velgående, og har en tradisjon som går helt tilbake til den europeiske kolonitiden. De gir opphav til en «oss»- og «dem»-tankegang som kan virke samlende for det store, europeiske «vi». Dette vi’et kan finne på å styrke seg selv ved å kaste minoriteters menneskerettigheter under bussen, på å undertrykke og diskriminere minoriteter. Særlig i kriser ser vi, som nå, at minoriteters rettigheter er under sterkt press. Dette må vi stå imot, og heller forsøke å fylle vi’et med trygghet og rettigheter som gjelder for alle.

Menneskerettighetene må løftes, og rasisme må påpekes

Vi trenger systemer som tar utgangspunkt i at alle mennesker er like mye verdt. Slik at etniske minoriteter på flukt ikke møter rasisme og diskriminering. Slike hindre har direkte konsekvenser for mulighetene man har til å legge ut på flukt, eller beskytte seg og sin familie. Folkeretten gir alle mennesker rett til å søke asyl når det er fare for forfølgelse, den er universell og absolutt, nettopp fordi den gjelder alle alltid. Når rasisme er årsaken til at menneskerettighetene eller annen folkerett brytes, må det sies høyt.

Det er veldig fort gjort å se det som skjer i verden akkurat nå som begynnelsen på en ny epoke, eller kanskje til og med en unntakstilstand. Samtidig er det viktig at vi fortsatt gjenkjenner rasismen og dens inngripende effekt - også i kriser, krig og konflikt. Og selv om støyen som pumpes ut fra USAs ovale kontor, er et ledd i en bevisst strategi for å forvirre oss, må vi legge merke til det når både retorikk og faktisk politikk er rasistisk eller diskriminerende.

Det er Amnesty sin oppgave å sørge for at disse perspektivene ikke glemmes og at vi konstant minner omverdenen på at de viktige systemene vi har laget for å forsvare folk i kriser ikke glemmes i tider der tilsynelatende alle kan ende opp med å lide.

Både i rolige og mindre rolige tider.