Sør-Afrika: Sannhet eller forsoning?

Av Ina Tin

Sannhets-og forsoningskommisjonen har under ledelse av erkebiskop Desmond Tutu de siste to årene kastet lys over tre tiårs politiske drap, massakrer, attentater og tortur. Ansvarlige for den politiske volden kan slippe straff og beholde sine maktposisjoner hvis de står frem med sine forbrytelser. Bare hver femte sørafrikaner støtter amnesti og har tro på forsoning, men få har tatt hevn.

Det er en søndag ettermiddag i juli 1993. Forhandlingene mellom ANCS frigitte Nelson Mandela, Nasjonalistpartiets F.W. de Klerk og ledere av PAC, the Pan African Congress er igang. Det er mindre enn ett år til valget som bringer Mandela til makten. Menigheten i St. James Church er samlet til gudstjeneste. Mer enn tusen mennesker sitter benket i kirken i Kenilworth da døren rives opp mens koret synger. Håndgranater blir kastet inn i rommet og tre menn viser seg i døråpningen mens de skyter inn i menneskemengden med maskingevær. Etterpå ligger elleve personer døde og mer enn femti er såret.

Tre år senere står overlevende fra menigheten for første gang ansikt til ansikt med de som skjøt og drepte. Morderne, tre unge medlemmer av PACS militære gren APLA, er først funnet nå fordi de har søkt om amnesti for Sannhets- og forsoningskommisjonen. På en høring der de må fortelle alt de vet om denne massakren, sitter folk fra menigheten med blandede følelser og veier ordene og oppførselen til de tre.

Den danske antropologen Lars Buhr har fulgt de ofrene som har deltatt i kommisjonens arbeid. Han oppsummerer de motset- ningsfylte reaksjonene deres etter høringen om St. James-massa- kren på denne måten:

-Folk fra menigheten var fyldt av sinne mot de som drepte deres nærmeste og de motsatte seg amnestisøknadene, men samtidig ba de om å bli i stand til å kunne tilgi dem uten betingelser. Etter høringen var de overbevist om at den fulle sannheten ikke var kommet frem, og at amnestisøkerne beskyttet de som ga ordre til aksjonen. Av den grunn ønsket de et rettsoppgjør. Likevel forlot de fleste høringen befridd for en en byrde fra fortiden og rede til å legge et mørkt kapittel i sitt eget liv bak seg.

En spørreundersøkelse gjennomført i mars i år viser at bare hver femte sørafrikaner er overbevist om at amnesti for overgripere kan rettferdiggjøres i et forsøk på forsoning. Omkring halvparten av de spurte tror arbeidet til TRC vil føre til mer sinne og bitterhet, bare 17 prosent hadde tro på at prosessen vil føre til større forsonlighet.

Sannhet forsoner

Truth - the Road to Reconciliation, Sannhet - Veien til forsoning. Med dette slagordet, i bokstaveligste forstand for øye, tok Sannhets- og forsoningskommisjonen (Truth and Reconciliation Commission, TRC) under ledelse av erkebiskop Desmond Tutu i 1996 fatt på Sør-Afrikas opp- gjør med apartheid-tidens brudd på menneskerettighetene.

Mer enn 17.000 mennesker ble drept og et ukjent antall utsatt for andre grove brudd på menneskerettighetene i apartheid-perioden fra 1960 til 1994.

TRC fikk i oppgave å høre ofrene for disse overgrepene og gi dem erstatning og hjelp. Dessuten fikk TRC i oppgave å forvalte et av de kompromissene som mange mener har sikret en fredelig overgang fra apartheid til demokrati: Muligheten til å få amnesti, frihet for tiltale eller straff, for forbrytelser begått som ledd i den politiske kampen under apartheid. Amnesti kan bare gis dersom søkeren avdekker alt han vet om overgrepene. Amnestisøkeren er ikke tvunget til å beklage sine overgrep.

Over 20.000 overgrep

Ofre for overgrep har henvendt seg til TRC med opplysninger i mer enn 20.000 saker. Sakene gjelder drap, bortføringer, tortur og grov mishandling. Kommisjonens 60 etterforskere og en stab på totalt 400 personer har arbeidet på spreng for å komme til bunns i disse sakene om grove brudd på menneskerettighetene. Ofre og ofres pårørende har i en rekke saker lagt frem historiene sine i åpne høringer rundt omkring i landet.

Winnie og Botha

Winnie Madikizela Mandela var stevnet som vitne i en slik sak. Hun søkte ikke amnesti og risikerer derfor rettsforfølgelse etter at TRC har avsluttet sitt arbeid. TRC har ikke myndighet til å ta ut tiltale, men kan overføre saker til rettsapparatet. TRC har tre ganger innkalt tidligere president P.W. Botha som vitne i en høring om sikkerhetsstyrkenes overgrep. Tre ganger har han nektet å møte som vitne. Dette er et lovbrudd og TRC har derfor måttet be rettsapparatet vurdere tiltale. Botha risikerer fengselsstraff. Tidligere president F.W. de Klerk stilte som vitne i samme sak, men benektet kategorisk ethvert kjennskap til forbrytelsene eller til de som ga ordrene. Alle vitneutsagn blir nedskrevet og skal inngå i kommisjonens sluttrapport som etter planen skal være avsluttet i august i år. Det er et åpent spørsmål om kommisjonen klarer å holde denne fristen. En egen komité innenfor TRC skal etterhvert utbetale symbolske erstatninger eller bidra til andre former for oppreisning eller hjelp til ofrene. Dette arbeidet er ikke kommet skikkelig igang ennå, men de første pengene er bevilget over statsbudsjettet. Det er imidlertid allerede nå klart at erstatningsbeløpene ikke kan bli annet enn symbolske.

Hvor mange får amnesti?

Omtrent 7500 personer søkte om amnesti innen fristens utløp i høst. Over 2000 søknader er så langt avvist av ulike grunner. Etterforskere anslår at det er omlag 1500-2000 reelle søkere. Under hundre søke- re har hittil fått amnesti. Et enormt arbeid gjenstår: Nærmere 1500 personer med til- sammen 7000 forbrytelser på samvittigheten venter fortsatt på å stå frem i åpne høringer. Høringene er ikke rettssaker selv om de ledes av dommere, og kommisjonen kan ikke avsi dom, men kommisjonen kan stevne vitner som ikke møter frivillig og vitner uttaler seg under vitneansvar. Svært få av amnestisøkerne kommer fra apartheid-regimets politiske ledelse eller fra ledelsen av ANC, mens de fleste er håndlangere lavere ned i systemet. Alle politiske partier er representert blant søkerne. De som nå har unnlatt å søke amnesti, risikerer å bli etterforsket og tiltalt.

Nei til amnesti, ingen forsoning

Sørafrikanernes reaksjoner på Sannhets- og forsoningskommisjonens oppgjør med apartheid oppsummerer Janet Cherry, forsker ved TRC slik: Et flertall i Sør-Afrika er i dag kritisk til amnesti-prosessen. Erstatningsprosessen har ennå ikke begynt, og det er mulig den vil endre holdningene.

-Kritikken mot Sannhets- kommisjonen kommer fra mange hold: De hvite er vanligvis opptatt av at det bildet av apartheid som kommer frem gjennom kommisjonens arbeid er overdrevet og at det river opp gamle sår. Fra venstresiden og fra svarte kommer kravet om at prosessen må inneholde ikke bare sannhet, men også rettferdighet. Andre er opptatt av straff og motstandere av kompromisser. Noen mener ofrene lider dobbelt fordi overgripere gjennom prosessen går fri mens ofrene i mange tilfeller ender opp uten noen form for oppreisning. Mange betegner kommisjonens høringer som et show iscenesatt av ANC.

Media som formidler

Sannhets- og forsoningskommisjonen trenger media for å få formidlet den prosessen som foregår. Og media stiller opp. Sør- afrikanere blir daglig minnet om kommisjonens avdekkinger gjennom aviser, radio og TV. På Sør- Afrikas NRK, SABC, sendes en TRC-time fast hver søndag kveld, og avisene bringer mer eller mindre daglige oppdateringer. Også debatten om oppgjøret går høyt. Det ser medieansvarlig i TRC, Terry February, som et positivt resultat i seg selv av kommisjonens arbeid:

-Prosessen har skapt bevissthet om sannhet og forsoning, og vår modell er konstant blitt gjenstand for debatt, sier February som tross all kritikk mener at arbeidet, gitt snevre tidsrammer og begrensede ressurser, har lykkes:

-Muligens har resultatene verken vært slik ofrene eller overgriperne ønsket, men jeg har vært til stede på en rekke høringer og har sett mange, spontane og sterke forsoningsscener.

Han bruker sin egen historie som eksempel på hvor ulikt ofre reagerer på denne prosessen. Broren hans, Basil February, betraktes i dag som en av de første martyrene i kampen mot apartheid. Han var trenet som geriljasoldat på sekstitallet og ble drept da han tok seg inn i Sør-Afrika på militært oppdrag for ANC. Både Terry, søsteren og moren opplevde fengslinger, tortur og trakassering til de på syttitallet dro i eksil.

Terry valgte å komme tilbake til Sør-Afrika etter valget for å bidra til gjenoppbyggingen, mens både moren og søsteren ikke har klart å forsone seg med brorens død og fremdeles lever i eksil. Både moren og søsteren har vitnet for TRC om drapet på Basil February.

Forsoner sannhet?

Premissene for kommisjonens arbeid er under angrep. Kritikeren Michael Ignatieff skriver: «Det er et åpent spørsmål om rettferdighet og sannhet faktisk heler. Desmond Tutus ideer om nasjonal enhet, forsoning og heling er rosverdige mål, men er de forenelige? Se på de antakelsene han gjør. At en nasjon har én psyke, ikke mange; at sannheten er én, ikke mange; at sannheten er sikker, ikke angripelig; og at når den er kjent av alle, vil den være i stand til å hele og forsone.» Ignatieff deler ikke Tutus antakelser.

Philip van Niekerk fra avisen Mail & Guardian etterlyser medias kritiske tilnærming til kommisjonens «nesten kvasi-religiøse» forestilling om at forsoning automatisk følger sannhet: «Hvorfor skulle folk forsone seg med at barna deres ble skutt i Alexandra township? Vi må innse at fortiden og bitterheten ikke kan viskes ut etter diktat fra en kommisjon.»

van Niekerk mener media ikke bare skal formidle kommisjonens budskap, men bevare uavhengigheten og spørre: «Hva skal forsoningen være godt for? Er det i det hele tatt rett å forsone overgriper og offer på dette tidspunkt?»

Medias medansvar

Redaktør John Battersby i Sunday Independent peker på uheldige sider ved kommisjonens sterke fokus på de grove bruddene på menneskerettighetene: «Ved å identifisere overgriperne og fokusere på de som ga ordrene er det lettere for vanlige medborgere å frita seg selv for alt ansvar for apartheid-epoken». Medias egen rolle under apartheid som medløpere og angivere er også kommet i søkelyset, og det stilles spørsmål ved medias legitimitet som formidler av oppgjøret. En workshop mellom TRC og media har allerede funnet sted og flere mediefolk, blant dem John Battersby, mener bransjen selv må bekjentgjøre eget medansvar for apartheid-regimet overgrep.

«Hvis ikke media selv gjennomgår en transformasjon slik andre institusjoner i samfunnet gjør, vil vi verken ha troverdighet som formidler av informasjon om overgangen til demokrati eller som maktas vaktbikkje», skriver redaktør Battersby.

ANC-folk kritiserer

Omar Badsha er en ANC-veteran som har valgt å holde seg på avstand av det nye maktapparatet og fortsette sitt aktivist-arbeid blant barn og unge. Hans holdning til TRC er klar:

-Forsoning er ikke mulig med dagens sosiale og økonomiske urettferdighet. TRC har ingen mulighet til å gjøre opp for apartheid-periodens urett.

Badsha mener Desmond Tutu kjører et show og er dessuten skeptisk til at forsoning knyttes så sterkt til religion, og da særlig til den kristne tro: - De kristne i Sør- Afrika har mye på samvittigheten. Kirkene burde heller bidra til forsoning ved å gi noen av sine enorme eiendommer i Sør-Afrika til de fattige. Det ville skape litt mer balanse, sier Omar Badsha.

Blant de kritiske innenfor ANC er også Rhoda Kadalie, forsker fra University of Western Cape og nå medlem av den nye sørafrikanske Menneskerettighetskommisjonen. Hun medgir at Sannhets- og forsoningskommisjonen har bidratt til å få frem kunnskap om apartheid-tidens overgrep og at et viktig stykke historie nå skrives på nytt. Hun er ikke i tvil om at TRC ble etablert ut fra et ærlig ønske om å finne frem til sannheten, bidra til forsoning, og sikre seg mot gjentakelser, og at Mandela med sin egen holdning bidro til å gjøre en slik prosess mulig. Likevel er hun ikke nådig i kritikken av de politiske kompromissene som ble inngått:

- Kompromisset ble «ja til en sannhetskommisjon, men vi vil beholde våre pensjoner; ja, men vi må sikre oss at vi ikke havner for retten: ja, men vi vil ha amnesti; ja, men vi vil ikke unnskylde oss.»

-TRC er blitt en prosess for de undertrykte av de undertrykte, det er de svarte som står frem og forteller sannheten. Deres smerte blir blottlagt gjennom pinefulle vitnesbyrd, mens de hvite betrakter det hele fra sidelinjen. I saken der P.W. Botha nektet å møte som vitne ble det tydelig at det er hvite som ikke engang respekterer TRC. Det er en ubalanse her: Mer sannhet avdekkes av de undertrykte enn av undertrykkerne.

Rhoda Kadalie mener det politiske kompromisset burde vært å overlate forsoningens-prosessen fullstendig til kirken.

-Partene kunne møtes for å stå ansikt til ansikt med smerten og lidelsen. Det ville bidra til heling, tilgivelse og forsoning. Spørsmålet om rettferdighet, mener hun, skul- le vært overlatt til tribunaler og domstoler.

-En hel rekke forbrytelser ble begått i apartheids navn. Vi må forholde oss til det som forbrytelser.

Straffefrihet farlig

Rhoda Kadalie er skeptisk til amnesti-prosessen.

-Jeg kan ikke akseptere at man gir amnesti til en hvit som skjøt ned åtte mennesker på en buss, inspirert av en eller annen ideologi. Politiske motiver for forbrytelsen som vilkår for amnesti, er svært problematisk fordi det betyr at hvis du tilhører et bestemt parti eller er beskyttet av visse personer, kan du slippe fra et drap.

Dessuten er jeg ikke sikker på at de som har fått amnesti, har avdekket hele sannheten, på tros av at det er en forutsetning. De må ikke beklage sine forbrytelser og mange av dem viser ingen anger. De ville gjort det samme i dag. Og de sitter fortsatt i maktposisjoner, sier hun.

Kadalie mener amnesti og straffefrihet er farlig i et samfunn som Sør-Afrika. Arven fra fortiden og ettervirkningene av undertrykkelsen har gitt Sør-Afrika en utbredt kriminalitet og et høyt voldsnivå. Som menneskerttighetskommisjonær forholder jeg meg daglig til forbrytere. De sier: «Vi er produkter av samfunnet akkurat som undertrykkerne som får amnesti, men vi blir ikke tilbudt amnesti. Vi er ofre for apartheid.»

-Amnesti er blitt del av et hierarki, der klasse og rase bestemmer om man betraktes som simpel kriminell eller verdig et amnesti, sier Kadalie.

Menneskerettighetskommisjonæren ser ikke lyst på situasjonen og mener at en forbitret hvit høyreside kan slå til når som helst. Hun frykter at hvis den aldrende P.W. Botha nå rettsforfølges fordi han nektet å vitne for TRC, kan det få en farlig symbolverdi for denne gruppen hvite som ser ham som et forbilde.

-Disse folkene tar lidelsene til de svarte for gitt. Overgangen fra apartheid til demokrati har ikke kostet dem noe. Det er derfor de opptrer så arrogant. Intensjonen med TRC var å vise de hvite det som skjedde i Sør-Afrika. Men fortsatt vil de stemme på de Klerk.

Tjener på oppgjøret

Rhoda Kadalie mener at man tross mange positive resultater av Sannhets- og forsoningskommisjonens arbeid, må se seriøst på de negative aspektene. Hun peker på den problematiske symbolverdien som ligger i at TRCS 17 kommisjonærer med Tutu i spissen har meget høye lønninger, sammenlignet med et generelt lavt lønnsnivå i Sør-Afrika, og sammenlignet med de symbolske utbetalingene som ofrene vil få.

- Sjokkerende høye lønninger og utbetaling av tre måneders etterlønn gjør at kommisjonærene forlater TRC som millionærer, sier Kadalie og vet at det hun sier er svært upopulært.

- Folk sier: Gjennom min lidelse er disse folkene blitt rike, og hvilken erstatning får jeg? Et kors, en begravelse, et monument, medisinsk hjelp, uansett ikke mye.

- Folk liker ikke å kritisere på grunn av erkebiskop Tutu. Det er vanskelig å kritisere både Mandela og Tutu, men vi må se på prosessene her, på sannhet, straffefrihet og rettferdighet. TRC er en ypperlig modell som kan studeres i virksomhet. Vi lærte av kommisjoner i andre land og nå må vi lære av våre egne feil.

Aldri igjen!

Janet Cherry, TRC-forskeren, som selv to ganger måtte betale for sine meninger med fengselsopphold under apartheid-tiden, ser personlig positivt på kommisjonens arbeid. Hun er likevel realistisk i forhold til hva som kan oppnås:

- Den fulle sannheten vil Sannhetskommisjonen ikke være i stand til å finne, til det er ressursene for begrensede, etterforskningen blir ikke omfattende nok. Men det er bedre å få deler av sannheten frem i lyset enn ingen sannhet.

Cherry illustrerer med opplevelsene fra en amnesti-høring.

- En studentleder ble forgiftet under et fengselsopphold. Da han etter løslatelsen henvendte seg til politiet med en klage, forsvant han og ble senere funnet drept. Denne historien måtte politifolkene som hadde søkt amnesti redegjøre for ansikt til ansikt med 2000 tilhørere på en åpen høring som fant sted i offerets svarte bydel. Politifolkene opplevde det som svært nedverdigende å stå tilrette foran den sinte forsamlingen som helt klart ikke viste tegn til forsoning. Den dreptes familie klaget over at ikke hele sannheten ble fortalt. Likevel, det som kom frem på høringen ville aldri ha kommet for en dag uten Sannhetskommisjonen.

- Prosessen representerer en nedtegning av historien som er nødvendig for den offentlige bevissthet og for nye generasjoner. For budskapet er. Aldri, aldri igjen!

Publisert i AmnestyNytt 1998/2