Studenter i krig

Av Lars Hoff

Mia Berner og Anders Bratholm var begge med i den såkalte Næss-gruppa på Universitetet i Oslo under krigen. Motstandsgruppa var ledet av den unge filosofiprofessoren Arne Næss og jusstudenten Vilhelm Aubert, den senere så kjente sosiologen.

- Menneskerettigheter var ikke noe kjent begrep den gang, det kom først med opprettelsen av FN etter krigen. Vi sloss mot fascismen og for parlamentarisme, rettsstat og vår velsignede politiske uenighet, sier Mia Berner som har bodd i Sverige siden hun kom dit som flyktning i 1943. Som 19 år gammel logikkstudent kom hun straks med i motstandskampen etter at hun ble immatrikulert i august 1942. Hun gikk rundt med illegale aviser i tillegg til å være kurer for etterretningsorganisasjonen XU og Milorg.

Filosofen, sosiologen, forfatteren og journalisten Berner vendte hjem til Norge først i fjor sommer.

Den 20 år gamle jusstudenten Anders Bratholm ble valgt inn i samlingsstyret til Det Norske Studentersamfund i begynnelsen av høstsemesteret 1940.

- 21. september samme år avholdt vi et stort møte i Høyres hus i Oslo, hvor politikeren og psykiateren Johan Scharffenberg holdt en glødende appell der han oppfordret til motstand mot den tyske okkupasjonen. "Husk at dette forplikter», sa han til de omkring 600 fremmøtte studentene med henvisning til den tordnende applausen de hadde gitt ham. Få dager etter ble han og formann John Sanness arrestert og Studentersamfundet oppløst for resten av krigen, forteller Bratholm.

650 studenter deportert

Da universitetet ble stengt av okkupasjonsmakten drøyt to år senere, var Bratholm med i varslingsgruppa som løp rundt og advarte studentene om det som var i ferd med å skje. 1200 mannlige studenter ble den 30. november 1943 arrestert i en storaksjon, og 650 av dem sendt til fangeleire i Tyskland. 17 døde under fangenskapet. Våre to helter unnslapp deportasjonen: Bratholm gikk i dekning og ble værende i Oslo. Berner lyktes i å flykte til Sverige etter å ha gått tre dager i strekk på ski. Men flere av deres venner falt i kampen for Norges frihet. Mias kjæreste omkom i et flyslipp samme høst, noe hun først fikk vite da krigen var over.

De deporterte studentene ble i anledning 60-årsmarkeringen i fjor hedret av Universitetet i Oslo med et to dager langt seminar på Blindern og en minnemarkering i Aulaen. Her traff Berner og Bratholm hverandre igjen for første gang siden krigen og gjensynsgleden var stor.

- Hvorfor var det så mange studenter med i motstandsarbeidet?

- I kraft av sin utdannelse måtte man kunne forvente av studentene at de ville spille en rolle i motstandskampen, sier Bratholm som resten av krigen skrev for den illegale pressen.

- Studentene var unge mennesker uten familiære forpliktelser, uredde, ofte begavede, med et godt utviklet demokratisk sinnelag og et bredt kontaktnett. De var dessuten godt egnet som ledere fordi de autoritetstro tyskerne var mindre tilbøyelige til å tro at unge mennesker kunne inneha lederposisjoner i motstandskampen, forteller Berner.

Oppfordrer til engasjement

-Hva kan dagens unge lære av krigsstudentens motstandskamp?

- Jeg tviler på at veteranenes aktiviteter under krigen er så interessante for dagens unge. Nye generasjoner må selv finne opp sykkelen. Men det er viktig at de unge lar sin stemme høre i viktige saker som kampen for miljøet og for flyktninger, sier Berner. Den tidligere flyktningen er forbannet på tilstramningen av asylpolitikken i de nordiske landene.

- Det heter seg nå at asylsøkerne enten må reise hjem «frivillig», eller de kastes ut av asylhjemmet og på gata. Hva slags "frivillighet» er det? Dette er bare en ny form for «newspeak», fnyser hun.

- Det er viktig at ungdommen protesterer. Vi må ta bedre vare på flyktningene våre. De sitter på en masse ressurser, både akademisk kompetanse og håndverksferdigheter, og kan bli en viktig økonomisk og politisk kraft i Norge, tror Berner.

I gymnastiden kjempet Bratholm mot Nasjonal Samling og deres jødehets. Som professor i retts- vitenskap og mangeårig redaktør av fagbladet Lov og Rett har han arbeidet tålmodig for rettssikkerheten til de svakeste i samfunnet. Han er særlig kjent for sitt engasjement i de såkalte bumerangsakene i Bergen. De pågikk i over 20 år før de som var blitt dømt på falsk grunnlag endelig ble frikjent og tilkjent erstatning. (Se Amnesty Nytt nr. 2/1998).

- Det er viktig å slåss mot rasisme og grov urett. Man må slåss for det man tror på, selv om det koster noe, sier Bratholm.

Publisert i AmnestyNytt 2004/1