Ingen vei tilbake
Møt aktivistene som kjemper for rettferdighet i Midtøsten og Nord-Afrika - med sin egen sikkerhet som innsats.
Publisert:
18. Jan 2013, kl. 11:00
|
Sist oppdatert:
10. nov 2017, kl. 09:18
Når sola skinner, skjærer det i Nadeems venstre øye. I november 2011 deltok han i en protest mot politivold, etter å ha lest på Twitter at folk samlet seg i Mohamed Mahmoud Street i Kairo.
Der ble 22-åringen skutt i øyet med en gummikule - men han hadde flaks. Synet ble reddet, fordi han tok taxi til et bra sykehus og fikk behandling av en flink lege.
Etter dette har Nadeem vært enda mer sikker på følgende: Han kommer aldri til å gi opp kampen for rettferdighet i Egypt.
- Etter to år i Egypt med blod og kontinuerlige kamper og demonstrasjoner i gatene, er de fleste aktivistene temmelig slitne, og jeg er en av dem. Nå stopper jeg litt opp for å gå gjennom hvor vi står og strategien vår, sier Nadeem.
For tiden gjør han research på sosiale og økonomiske rettigheter, og forteller at han forsøker å lære mer om land som har klart å forandre seg, som Brasil.
Nadeem deltar fremdeles på demonstrasjoner, men medgir at det noen ganger kan være tøft å holde motivasjonen oppe.
- Men saken er at etter å ha mistet så mange venner og flotte folk, så er det ingen vei tilbake. Pessimisme er en luksus vi ikke kan tillate oss.
Engstelig familie
22 år gamle arkitekt Hebatuallah (Heba) fra Kairo deltok også aktivt under den arabiske våren for to år siden.
- Nå består mitt engasjement i å få folk flest til å gjøre noe. Revolusjonen etter den arabiske våren må starte innenfra. Man må fokusere på folkets egen kapasitet. Vi trenger bevisstgjøringskampanjer for å sette folk i stand til å forstå hvordan de kan forandre verden, sier Heba.
Men hvordan er det for familiene når døtrene og sønnene kjemper imot makta?
- Min familie er redde for meg, men de har blitt litt roligere etter den arabiske våren. Jeg har ikke blitt arrestert selv, men kjenner mange som har blitt fengslet, forteller Heba.
Nadeem har selv vokst opp i et hjem med revolusjonære foreldre. Morens hans leder Center for Egyptian Women's Legal Assistance, og faren er advokat.
- Selvfølgelig, som foreldre er de bekymret, men de lar ikke det komme i veien for meg. De vet at det er risiko involvert i dette, men de vet også at jeg jobber for en større sak, og de deltar også selv på den ene eller den andre måten. For andre i familien, som tanter og onkler, er det av og til vanskelig å forstå hvorfor jeg vil sette livet på spill for dette. Men de respekterer min vilje, forteller Nadeem.
Farlig i Bahrain
Selv om frihetskampen i Egypt er den som ofte får mest oppmerksomhet i media, så er protestene like blodige i andre land. Zahra (29) fra Bahrain smiler litt oppgitt når det blir snakk om sikkerhet. Hun jobber ved Bahrain Center for Human Rights, hvor den tidligere lederen soner en livstidsdom og nåværende leder er dømt til to års fengsel.
- I Bahrain skiller man ikke mellom politiske aktivister og menneskerettighetsaktivister, sier Zahra. For henne er det en del av hverdagen å leve i utrygghet. Les artikkelforfatterens blogg om sitt møte med Zahra.
Fersk ytringsfrihet
Tunisia står snart ved et viktig veiskille. I midten av februar skal etter planen den nye grunnloven vedtas, men fremdeles er ikke grunnleggende menneskerettigheter godt forankret i det foreløpige utkastet. Noura (23) jobber som TV-journalist i Tunisia, og er også landets ambassadør i Arab Media Forum. Hun brenner for en fri presse.
- Etter den tunisiske revousjonen fikk vi litt ytringsfrihet, før revolusjonen var det ingenting. Alt var kontrollert. Journalistene i dag har ikke erfaring med å rapportere om menneskerettigheter, sier Noura.
Nettopp derfor arrangerer hun workshops for pressefolk, for å lære dem hvordan de best mulig kan produsere gode, uavhengige nyheter.
- Vi håper at media kan bli enda friere og bidra til at folk i vårt samfunn får mer ytringsfrihet. Media styrer livene våre, vi kan gjøre mye bra ved hjelp av media. Det er som et lys. Når du holder det i hånden kan det bli veldig varmt. Men selv om du brenner deg, må du fortsette å bære dette lyset, sier Noura.
Studenten Abir (21) fra Tunisia har vært en aktiv blogger siden 2009, og medlem av Amnesty siden 2011. Målet hennes er å spre en ny kultur i samfunnet rundt seg, og gjøre ethvert menneske klar over at de har grunnleggende rettigheter. Men noen temaer er det ennå for tidlig å ta opp i Tunisia, som homofiles rettigheter og kampen mot dødsstraff.
- Det er stort sett relatert til religion - folk er fortsett redd for å gå i mot religiøse veridier. I tillegg er det mangel på utdanning. Det ikke er noen kultur for menneskerettigheter her. Ingen kan nekte for at dette er noe nytt her, og det trenger tid for å bli godtatt i samfunnet. Det er det vi i den tunisiske Amnesty-seksjonen kjemper for, sier Abir.
Flere hender må til
Jusstudenten Mouaaz (22) fra Libanon vet det kan høres umulig ut. Men han håper å oppleve en verden uten vold, og hvor menneskerettighetene i praksis gjelder for alle.
- Jeg tror virkelig jeg kan gjøre en forskjell for mennesker som lever i nød og som blir undertrykket, sier Mouaaz. Han er medlem av menneskerettighetssenteret ved det arabiske universitetet i Beirut, og har blant annet besøkt syriske flyktninger ved grensen for å gi nødhjelp.
- Men det er viktig at vi er mange frivillige som jobber for menneskerettighetene. For én hånd kan ikke klappe.
BAKGRUNN:
Der ble 22-åringen skutt i øyet med en gummikule - men han hadde flaks. Synet ble reddet, fordi han tok taxi til et bra sykehus og fikk behandling av en flink lege.
Etter dette har Nadeem vært enda mer sikker på følgende: Han kommer aldri til å gi opp kampen for rettferdighet i Egypt.
- Etter to år i Egypt med blod og kontinuerlige kamper og demonstrasjoner i gatene, er de fleste aktivistene temmelig slitne, og jeg er en av dem. Nå stopper jeg litt opp for å gå gjennom hvor vi står og strategien vår, sier Nadeem.
For tiden gjør han research på sosiale og økonomiske rettigheter, og forteller at han forsøker å lære mer om land som har klart å forandre seg, som Brasil.
Nadeem deltar fremdeles på demonstrasjoner, men medgir at det noen ganger kan være tøft å holde motivasjonen oppe.
- Men saken er at etter å ha mistet så mange venner og flotte folk, så er det ingen vei tilbake. Pessimisme er en luksus vi ikke kan tillate oss.
Engstelig familie
22 år gamle arkitekt Hebatuallah (Heba) fra Kairo deltok også aktivt under den arabiske våren for to år siden.
- Nå består mitt engasjement i å få folk flest til å gjøre noe. Revolusjonen etter den arabiske våren må starte innenfra. Man må fokusere på folkets egen kapasitet. Vi trenger bevisstgjøringskampanjer for å sette folk i stand til å forstå hvordan de kan forandre verden, sier Heba.
Men hvordan er det for familiene når døtrene og sønnene kjemper imot makta?
- Min familie er redde for meg, men de har blitt litt roligere etter den arabiske våren. Jeg har ikke blitt arrestert selv, men kjenner mange som har blitt fengslet, forteller Heba.
Nadeem har selv vokst opp i et hjem med revolusjonære foreldre. Morens hans leder Center for Egyptian Women's Legal Assistance, og faren er advokat.
- Selvfølgelig, som foreldre er de bekymret, men de lar ikke det komme i veien for meg. De vet at det er risiko involvert i dette, men de vet også at jeg jobber for en større sak, og de deltar også selv på den ene eller den andre måten. For andre i familien, som tanter og onkler, er det av og til vanskelig å forstå hvorfor jeg vil sette livet på spill for dette. Men de respekterer min vilje, forteller Nadeem.
Farlig i Bahrain
Selv om frihetskampen i Egypt er den som ofte får mest oppmerksomhet i media, så er protestene like blodige i andre land. Zahra (29) fra Bahrain smiler litt oppgitt når det blir snakk om sikkerhet. Hun jobber ved Bahrain Center for Human Rights, hvor den tidligere lederen soner en livstidsdom og nåværende leder er dømt til to års fengsel.
- I Bahrain skiller man ikke mellom politiske aktivister og menneskerettighetsaktivister, sier Zahra. For henne er det en del av hverdagen å leve i utrygghet. Les artikkelforfatterens blogg om sitt møte med Zahra.
Fersk ytringsfrihet
Tunisia står snart ved et viktig veiskille. I midten av februar skal etter planen den nye grunnloven vedtas, men fremdeles er ikke grunnleggende menneskerettigheter godt forankret i det foreløpige utkastet. Noura (23) jobber som TV-journalist i Tunisia, og er også landets ambassadør i Arab Media Forum. Hun brenner for en fri presse.
- Etter den tunisiske revousjonen fikk vi litt ytringsfrihet, før revolusjonen var det ingenting. Alt var kontrollert. Journalistene i dag har ikke erfaring med å rapportere om menneskerettigheter, sier Noura.
Nettopp derfor arrangerer hun workshops for pressefolk, for å lære dem hvordan de best mulig kan produsere gode, uavhengige nyheter.
- Vi håper at media kan bli enda friere og bidra til at folk i vårt samfunn får mer ytringsfrihet. Media styrer livene våre, vi kan gjøre mye bra ved hjelp av media. Det er som et lys. Når du holder det i hånden kan det bli veldig varmt. Men selv om du brenner deg, må du fortsette å bære dette lyset, sier Noura.
Studenten Abir (21) fra Tunisia har vært en aktiv blogger siden 2009, og medlem av Amnesty siden 2011. Målet hennes er å spre en ny kultur i samfunnet rundt seg, og gjøre ethvert menneske klar over at de har grunnleggende rettigheter. Men noen temaer er det ennå for tidlig å ta opp i Tunisia, som homofiles rettigheter og kampen mot dødsstraff.
- Det er stort sett relatert til religion - folk er fortsett redd for å gå i mot religiøse veridier. I tillegg er det mangel på utdanning. Det ikke er noen kultur for menneskerettigheter her. Ingen kan nekte for at dette er noe nytt her, og det trenger tid for å bli godtatt i samfunnet. Det er det vi i den tunisiske Amnesty-seksjonen kjemper for, sier Abir.
Flere hender må til
Jusstudenten Mouaaz (22) fra Libanon vet det kan høres umulig ut. Men han håper å oppleve en verden uten vold, og hvor menneskerettighetene i praksis gjelder for alle.
- Jeg tror virkelig jeg kan gjøre en forskjell for mennesker som lever i nød og som blir undertrykket, sier Mouaaz. Han er medlem av menneskerettighetssenteret ved det arabiske universitetet i Beirut, og har blant annet besøkt syriske flyktninger ved grensen for å gi nødhjelp.
- Men det er viktig at vi er mange frivillige som jobber for menneskerettighetene. For én hånd kan ikke klappe.
BAKGRUNN:
- 20.- 22. desember 2012 samlet Amnesty 17 unge aktivister fra Midtøsten og Nord-Afrika i Marokkos hovedstad Rabat. Hovedmålet med workshopen var å knytte kontakter og dele erfaringer. De unge menneskene i denne saken deltok alle på denne workshopen.
- Les mer om seminaret i denne saken.
- Les mer om Amnestys menneskerettighetssenter.